Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin

Inne i Geir Sundstøls garasje

Bli med på en av tidenes cooleste release-konserter. Du skal inn i en garasje.


Geir Sundstøl / I garasjen / 30.09.22


Ja, en ganske vanlig garasje. Kjedelige murvegger, men nesten tom for biler. Der, inne i en krok har bandet satt opp sine instrumenter. Geir Sundstøls stilige pedal steel (veldig moderne utgave), Erland Dahlens lett skranglete trommesett, Lars Horntveths keyboard og Jo Berger Myhres bass.

De skal spille materialet fra aktuelle «The Studio Intim Sessions Vol. 1». Publikum – vi kan vel ha vært en 30-40 stykker – mesker seg med nystekte vafler mens bandet gjør seg klar.

Musikken er reint instrumental, men jeg får likevel følelsen av David Sylvian. Mer bestemt den korte gjenforeninga av Japan under navnet Rain Tree Crow tidlig på 90-tallet – et band som trolig var alt for stillegående for Erland Dahlen. Han sitter på sin trommestol, men er likevel høyt og lavt. Trommesettet hans består av masse dingeldangel som i hvert fall ikke hører hjemme i et rocke-trommesett. For mange kubjeller, tror jeg Charlie Watts ville sagt. Men det låter fantastisk, der Dahlen tar i bruk alt han har til rådighet; kastanjetter, diverse bjelle-oppheng, tamburin … Men også alt det vanlige som hører et trommesett til; skarp og tamtam og hi hat og diverse cymbaler.

Tidvis er musikken nærmest akkordfri, andre ganger strikt strukturert og melodisk. Geir Sundstøl veksler mellom pedal steel og en helt vanlig elektrisk gitar, og jeg oppdager at han er venstrehendt. Han bruker altså høyrehånda på gripebrettet – som Jimi Hendrix og Paul McCartney. Han spiller kjempefint; ofte bare smyger han seg inn i lydbildet.

Lars Horntvedt legger det store lydbildet, men trår også til med en slags saksofon – et meget gammelt instrument, ser det ut som. Jo Berger Myhre er støheten sjøl, og drar enkelte ganger fram buen på sin elektriske bass.

De kan spille ganske hardt og tungt, men mest går det stille og rolig for seg. Kammer-blues, kammer-rock, kammer-jazz – de er vanskelig å plassere. Men for et band!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Geir Sundstøls genistrek

(28.05.25) Maestro Sundstøl holder stramt i taktstokken. Dette, til tross for at han aldri hadde noe orkester å dirigere.


Geir Sundstøl har noe stort på gang

(11.10.22) Her er det bare å glede seg til volum 2. Og kanskje 3 og 4?


Geir Sundstøl på konsertharpa til Operaen!

(13.05.22) Man behøver ikke kjenne Geir Sundstøl veldig godt for å vite at han er en magiker på alt som har med strenger å gjøre. Gi ham et strengeinstrument, og gromlyden tyter ut før du har rukket å plukke fram et plekter (som han vel sjelden bruker).


Strenge-magikeren Geir Sundstøl

(05.10.21) Multi-instrumentalisten Geir Sundstøl. I front av et stjernelag du sjelden har hørt maken til. Noen må jo lage filmen som hører til - for dette låter som tidenes soundtrack.


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.