Geir Sundstøl har noe stort på gang

Her er det bare å glede seg til volum 2. Og kanskje 3 og 4?

Av Arild Rønsen // 11.10.22

Geir Sundstøl har satt sammen et fantastisk band. Og det fungerer faktisk like godt på plate som i levende live.

Det hviler «det fjerne østen»-toner over noen av komposisjonene – spesielt «Dogg», selv om den inkluderer det urnorske (?) instrumentet munnharpe.

Det første jeg kommer til å tenke på i møte med dette albumet er hvor behagelig det er å lytte til. Verdensmusikk? Jeg har for lengst slutta å benytte uttrykket, men noen ganger – som i dette tilfellet – gir det mening.

Denne plata kunne like gjerne vært spilt inn på Jamaica eller i Burkina Faso som i Norge - uten at det ville vært mulig å identifisere «opphavslandet». Men her er ganske mye inspirasjon fra dub og reggae. Hovedsakelig styrt av det erke-amerikanske (?) instrumentet pedal steel.

Vi snakker i all hovedsak instrumental musikk, med to unntak. Maria Duve briljerer på fransk i «C’est vide en ville» - en slags nord-afrikansk «Je T’aime». Jeg veit ikke hva den handler om, for fransk har jeg virkelig vanskelig for å tyde på plate. Men vakkert er det.

Og hva tror du om Geir Sundstøl ensemble med Jarle Bernhoft som forsanger/resitatør? Vi befinner oss fortsatt i Mali eller i dalstroka innafor.

Nok sagt. Du får musikk i godt og vel halvtimen. Dette albumet må du bare få med deg.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Geir Sundstøls genistrek

(28.05.25) Maestro Sundstøl holder stramt i taktstokken. Dette, til tross for at han aldri hadde noe orkester å dirigere.

Inne i Geir Sundstøls garasje

(02.10.22) Bli med på en av tidenes cooleste release-konserter. Du skal inn i en garasje.

Geir Sundstøl på konsertharpa til Operaen!

(13.05.22) Man behøver ikke kjenne Geir Sundstøl veldig godt for å vite at han er en magiker på alt som har med strenger å gjøre. Gi ham et strengeinstrument, og gromlyden tyter ut før du har rukket å plukke fram et plekter (som han vel sjelden bruker).

Strenge-magikeren Geir Sundstøl

(05.10.21) Multi-instrumentalisten Geir Sundstøl. I front av et stjernelag du sjelden har hørt maken til. Noen må jo lage filmen som hører til - for dette låter som tidenes soundtrack.

Flerdimensjonalt Black Country

(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.

Da Bruce Springsteen møtte veggen

(21.10.25) Han var i ferd med å bli verdens største rockestjerne. Samtidig var Bruce Springsteen på full fart mot stupet; han kunne ikke finne mening i noe han gjorde, selve livet virka meningsløst. Så lagde han «Nebraska».

Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.

Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»

Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.

Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.