- Norsk rock ville vært fattigere uten meg!

- Jeg er Muhammed Ali I norsk rock, gliser Michael Krohn. Han er en av våre utvilsomt største rockpoeter - i kraft av lrollen som åtskriver og frontfigur i Raga Rockers. Nå satser han på nytt sound og Raga Rockers i utlandet. (Åh, nei! – Red.) Michael Krohn er fortsatt en “avviker”, selv om han nærmer seg midten av livet. Situasjonen er noe annerledes for mange av skolekameratene hans. Trygghet - stabil økonomi - godt betalte 9-4 jobber - rekkehus og “Endelig Etablert“. Skoletaperen som skapte sin egen institusjon er rett rundt hjørnet med ny Raga-singel, og demonstrerer makt gjennom internettkampanjen Aksjon Roskilde 99. (http://home.sol.no/raga/): Raga til Roskilde! I år!

Michael Krohn

Av Stig Myhre // 05.02.99

---

Leveregelen “if you can’t beat them join them“, passer ikke i tilfellet Michael Krohn. The Rolling Stones fikk en gang æresprisen av Pete Townshend I The Who: “Vær så snill, ikke bli gamle med verdighet - det passer dere ikke”. Vi sender gjerne denne påstanden med adresse Michael Krohn - i håp om enda flere doser heftig rockepoesi og kraftgitar. Han personifiserer en av sine mange onelinere - “kunst er et fristed fra samfunnets krav om konformitet” , og hvordan ser han selv tilbake på sin posisjon i norsk rock?

- Norsk rock ville blitt fattigere uten meg. Jeg er Muhammed Ali i norsk rock - he, he. Lars Lillo og Jokke er talentfulle folk, de ville slått gjennom uavhengig av min innflytelse, men jeg føler at de er avleggere av meg. Jeg var den første til å definere norsk rock og den tekstmessige gjennomgangstonen - hverdagspoesien. Kjøttlåta “Jeg Vil Ikke Leke Med Teitinger Mer“ kunne vært en tidlig deLillos-låt. Vi har blitt musikalske fettere, trass i ulikhetene. deLillos er mer positive, Raga er mer tungsindige og Jokke er mer rølpete. Jokke er en rølpete utgave av meg mens han og Lars Lillo er ytterpunktene.

Trist at det skulle ende slik?

Raga Rockers ble oppløst i 1991. De ble gjenforent en gang for alle etter at Michael Krohn var ferdig med soloprojektet Mickey Faust i 1992/93. I flere år perfeksjonerte de gammelt materiale på øvingslokalet og live. De øvde tre-fire ganger i uka – i skarp motsetning til mytene om den bedagelig-anlagte stilen i bandet. Spekulasjoner som “Raga gjør det bare for penga“, ga inntrykk av at

1) Raga gjør en utrolig bra betalt jobb på Rockefeller.
2) Lever i sus og dus i tre-fire måneder.
3) Kaprer Rockefeller nok en gang og sikrer seg neste fly til Bahamas.
4) Gjentar prosessen.

Musikkjournalister flest ble merkverdig opptatt av intensjonene deres, på bekostning av selve konsertopplevelsen - egenverdien. Noe virket galt når kritikkene ikke fokuserte på hva Raga gjorde, men hvorfor de gjorde det. Sannheten er jo at Raga gjorde/gjør masse utsolgte konserter foran tusenvis av fornøyde, mildt sagt entusiastiske sjeler.

Skepsisen ble da også til en viss grad et pressefenomen. Overskriften “Trist At Det Skulle Ende Slik“ gjentok seg i det uendelige, men mange av konsertgjengerne kjente seg ikke igjen i beskrivelsen. Michael synes det er på tide å gi sin versjon av beskyldningene om at Raga bare spiller for pengene.

Oppløst bare EN gang!

- For en stund siden slo Dagbladet opp en artikkel med overskriftene “Klarer ikke å slutte: CC Cowboys - rockens Kjell Bækkelund.“ Under et bilde av oss sto det “...Og Raga Rockers brukte en god stund på å gjøre seg ferdig med alle sine avskjedskonserter“, men dette er historieforfalskning. Vi har bare hatt én avskjedskonsert. I 1991. Siden den gang har alle konsertene vært med et høyst eksisterende Raga.

- Disse påståtte avskjedskonsertene gir oss et dårlig rykte hos en del konsertgjengere og arrangører. Folk ser ordet avskjedskonsert og tenker “når er de vel blakke igjen stakkars..” Jeg føler at bruken av “Trist At Det Skulle Ende Slik“ er fantasiløs. Det viser at folk ikke tenker lengre enn det dem leser. Hvis jeg slenger ut et sånt utrykk, så blir det rippa opp igjen i evigheter. Det er ganske interessant å se hvordan du bare kan si en ting og se hvordan det forplanter seg, men hvis folk hadde tenkt litt lengre, så hadde dem skjønt at andre band ikke er et hakk bedre enn oss.

- Jeg synes det er helt streit å tjene penger på arbeidet sitt, andre synes ikke det. Noen mener at musikere skal være verdens samvittighet - synge for barna i Afrika og liksom dø for kunsten sin… de skal ikke tjene penger - bare alle andre. Arbeideren er sin lønn verdt. Jeg tjener pengene mine med god samvittighet. Hvorfor skal musikere være den eneste yrkesgruppen som ikke skal arbeide for penger?

- Hater å være blakk

- Jeg føler at jeg lever i pakt med mine egne idealer og følelser. Penger er bare et nødvendig . Det er ikke noe mål i seg selv å tjene penger. Samtidig er ikke kult å være blakk i måned etter måned, noe jeg har vært i store deler av mitt liv - men penger har ikke noe med musikken å gjøre. Jeg elsker penger iI den forstand at jeg hater å være blakk, og jeg klarer ikke å ignorere det. Det er kjipt at penger skal ha så mye makt over livet mitt, men dette med å lage låter og holde på med band er noe du gjør uannsett, pga. kjærlighet til kunsten sin - fordi man digger det man driver med.

- Jeg kan ikke lage bedre låter selv om jeg vet at det ligger hundre tusen og venter på meg om jeg kommer opp med en hit. Enten så lager du en hit eller så lager du ikke en hit - det er ikke noe jeg kan bestemme meg for. Vi snakker om to adskilte verdner. Det ene er mitt privatliv - å betale husleia, det andre er låtene mine.

- Vi er tross alt hovedattraksjonen!

- La oss si Raga spiller foran 1000 mennesker på Rockefeller og billetten koster hundre kroner. Da er det hundre tusen kroner i omsetning og vi gidder ikke å ta ti tusen kroner og la 90.000 gå til arrangøren. Da skal vi minst ha 80.000. Det er tross alt vi som er hovedattraksjonen.Vi gidder ikke å være misforstått kule og gi bort penger til alle andre som ikke har noe med det å gjøre, men generelt sett tjener jeg ikke noe særlig penger på musikken min. Jeg burde valgt et annet yrke hvis pengene var motivasjonskraften. Jeg tjener mindre i året enn en gjennomsnittlig industriarbeider.

- Det handler om behovet for å utrykke meg selv gjennom musikken, og friheten fra ni til fire rutinene. Jeg vil ikke være en vanlig arbeider - å gjøre de samme tingene hver dag. Jeg er rastløs av natur og liker å ha variasjon i livet mitt. Hvis ikke blir jeg bare irritabel, og skrekken er å legge ned Raga for å jobbe på lager. Noen ganger tar jeg en vanlig jobb, men etter en uke begynner mange ting å falle sammen....

Raga Rockers 1999

“Til Helvete Med Raga Rockers“ kom ut i 1997. Ting har selvfølgelig forandra seg. Raga er ikke lenger like hipt, korrekt og oppskrytt hos plateanmelderne. De opplevde - i likhet med Jokke, Lars Lillo og Prepple - at markedet ikke er det samme, verken live eller i platebutikkene. Raga Rockers gjorde ingen intervjuer eller konserter rundt plateslippet. Likevel solgte de 10 000 plater - ikke akkurat allemannseie, men imponerende i forhold til null intervjuer og krise i norsk platebransje.

Raga solgte faktisk aldri mer enn 15-20.OOO eksemplarer, og i dag insisterer Michael Krohn på at Raga skal bestå! - etter en lengre tid i dvale som “periodedeppressiv.“ Nå er han angrepsvillig igjen: Raga skifter sound, og satser i utlandet.

- Vi er nå de regjerende mestere i supertungvekt. De tyngste, tøffeste og råeste.

Nytt sound

- Nå vil jeg ikke skille konseptene lengre. Tidligere havna alt det eksperimentelle og engelskspråklige under navnet Mickey Faust. Den mest utprega humoren hadde merkelappen Tom Trussel. Nå vil jeg slå alt sammen og kalle det for Raga uansett. Jeg kan gi ut to plater med akkurat den samme musikken. “Tom Trussel” selger 5000, “Raga Rockers” 20.000.

Ny innspillingsmetode

- Ragaskivene har masse uforløst potensiale og råskap. Derfor forandrer vi nå radikalt på innspilingssituasjonen. Nå skal vi benytte oss av vårt eget studio/øvingslokale, og spleise med plateselskapet. Tidligere har vi øvd iI seks måneder for så å lage et mesterverk i studio, men vi har aldri blitt fornøyd. Det svingte ikke og ble for stivt - begrensa budsjett - stoppeklokke - tidsfrister - sterile omgivelser - polert ,alt for snilt og kunstig i forhold til øvingene og livesituasjonen.

Utenlandslansering

- Hvis jeg skriver en grisebra låt med et stort potensiale i utlandet, hvorfor skal jeg nøye meg med 10.000 platekjøpere i Norge? Det er på tide å sikte utover. Vi er inspirert av norske rockeband som for eksempel Turboneger (R.I.P.) og Motorpsycho. De har mange konserter og gjør det bra rundt i Europa. Vi ser liknende muligheter. Vi har ellers kontakt med en del danske agenter. Det blir noen showcases og forhåpentligvis en opptreden på Roskildefestivalen.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky