Den hele og fulle sannheten om Raga?
«Raga er jo på mange måter et danseband, men av den urbane, dekadente sorten.» (Michael Krohn)
Når han er i det høystemte hjørnet, liker Michael Krohn å si at «alle platene til Raga Rockers er konseptalbum». Det er noe på sida av virkeligheten, om jeg skal si det forsiktig. For er det noe som binder sammen historien om Raga Rockers, så er det mangelen på konsistens – ja, kall det gjerne mangelen på et konsept.
Hele utgangspunktet var kaotisk: Da de starta opp, var det ingen av musikerne som spilte det instrumentet de egentlig spilte! Det eneste som gjaldt, var «å finne den rette kjemien».
Men de har hatt stamina - et veldig populært uttrykk for tida, på begge sider av Atlanteren – det skal de ha. Man overlever ikke som rockeband i 30 år uten virkelig å ville holde ut. For ute på veien ligger tumultene i kø. Akkurat dette syns jeg mangler litt i denne boka; fortellingene om de fandenivoldske kranglene som bare må ha forekommet i dette bandet.
For Raga Rockers har alltid framstått som noen rotekopper. Som Hugo Alvarstein (gitar, keyboards, miks) sier det: «Raga er kanskje skrekkeksemplet på hvordan man kan drive et band.» Her er en liten historie fra virkeligheten:
Puls, musikkavisa der jeg var redaktør, skulle feire et eller annet – jeg husker ikke helt hva. Det må ha vært omtrent da ’80-tall ble til ’90-tall. Evenementet fant sted på Rebekka West, et etablissement i tre etasjer der kroverten var sjenerøs aksjonær i avisa. Jeg ringte Michael, og fikk en grei avtale. «Det blir kult, Rønsen!» Men ble det noe av spillejobben? Niks. Jeg hadde nok kåla litt med avtalevilkår, tatt ting litt på hæl’n – vi dreiv tross alt ei rockeblekke, ikke Aftenposten. Poenget er at det varte og rakk før Raga dukka opp, til det begredelige synet av et meget sammenraska PA-anlegg – som de altså ikke kunne spille på.
Jeg tror jeg tar 70 prosent av skylda. Men hendelsen viser med all mulig tydelighet at det ikke alltid har gått på skinner med Raga Rockers. Jeg har en skarp følelsen av at det fins mange historier av denne typen som kunne vært interessant lesning, men som vi dessverre ikke får oppleve gjennom denne boka. Tenk at bandets mangeårige plateselskapssjef, Terje Engen, som i boka beskrives som «harry», var harry nok til å ta med Raga på strippeklubb! Sånt er morsomt å lese om!
Forfatteren, Svein Mostad, innleder hvert kapittel med en slags anmeldelse av albumene som skal omtales på de neste sidene. Helt OK, men heller ikke mer. Hadde det ikke vært mer morsomt med faksimile av omtalene i Beat, Puls og Nye Takter? Det var jo i disse publikasjonene Raga Rockers ble «offentlig» født!
Noen ganger blir en tilfeldig harelabb litt for påtrengende, etter mitt syn. Altså – det er greit at Michael og Joachim «Jokke» Nielsen aldri var skikkelig nære venner, selv om de en periode bodde vegg i vegg. Men å avfeie Jokkes dødsfall i disse ordelag: «Men som sagt; synd at han døde.» Det holder rett og slett ikke. Respektløst.
Det begynner å bli mange bøker av denne typen nå. Sverre Knudsen. deLillos. Hellbillies. DumDum Boys. Kaizers Orchestra. Hank von Helvete. Mari Boine. Ronny le Tekrø.
Boka om Raga Rockers føyer seg pent inn i bildet, uten på noe vis å stikke seg ut. Men er du fan av bandet, er dette så avgjort hyggelig lesning. Har du forresten hele tida gått rundt og ment at Michael Krohn er noe av en nihilist? Hør her:
«Mange mener at man skal ha respekt for den gamle overtroen. Jeg er ikke enig i det. Alle disse tåpelige ritualene. Det er barnslig. Kast det på sjøen. Menneskehetens utfordring er å leve uten illusjoner, uten noe å klamre seg til, ingen guder, ingen flagg, ikke noe.»
MICHAEL KROHN/SVEIN MOSTAD
The Raga Saga – Historien om Raga Rockers
Gyldendal
Del på Facebook | Del på Bluesky