Khronisk spalting

Mickey Mouse er Walt Disneys desidert mest prektige skapning, like fordømmende som Tipper Gore. Men Mikke er også et varemerke for morosaker av typen Euro-Disney og betegner ellers alt som er trivelig og søtt og perfekt her i verden. Navnet Faust forbinder vel de fleste med Goethes innsats for litteraturen, men Faust var allerede en sagnfigur før Goethe broderte ham ut på pergamentet. En virkelighetens Faust skal ha levd på 1500-tallet, og var visstnok en sjarlatan som også beskjeftiget seg med magi. Uansett gir navnet Faust deg en svak eim av noe udefinerbart ondt.

Av Redaksjonsledelsen i PULS, 1992 // 07.04.21

Men det som imponerer meg selv er at jeg synes det er temmelig høy standard …. det må jeg si.

Nysgjerrige som vi er i PULS, ba vi Michael lette på lokket og fortelle om det tilsynelatende hasardiøse prosjektet, for tre plater på en gang, det må være bortimot verdensrekord og litt av en sjanse å ta.

- Hadde det vært tre drittskiver med B-låter hele veien så hadde det ikke vært noen kunst å gjøre dette, det er ikke noe vanskelig å bare lage lyd. Men det som imponerer meg selv er at jeg synes det er temmelig høy standard … det må jeg si. Kanskje den i midten er lettvekteren av de tre, men «Psychopath» er vel den av de tre skivene som ligger nærmest det gamle Raga-lydbildet … rent stilmessig sett. Bortsett fra tekstene, som kanskje er noe av det dystreste som er skrevet av en norsk musiker. I tillegg er de på engelsk, og det er nytt i Krohn-sammenheng.

- Tekstene er relativt nyskrevne, de skrev jeg på en natt. I fjor vinter spilte jeg i et hobbyband, Submission (sammen med bl.a. Petter Hafstad og Aslak Dørum), og jeg kom opp med en del riff til bandet (som for øvrig sklei fra hverandre etter en tre måneders tid). Halvparten av låtene er fra den tida, mens en låt som «Ride On» er fra begynnelsen på Raga-tida. «Enkel jobb» het den med sånn halvdårlig tekst som vi aldri gadd å trykke på et cover, men som var grei å spille live fordi vi digga låta.

- Mange av låtene er så intense og sære i korder og hele greia at det er vanskelig å finne en troverdig norsk tekst til dem. Det er lettere å synge om så kraftige følelser på engelsk, på en måte. Det er greit å synge med f.eks. ironi og distanse på norsk, men i det øyeblikket du virkelig begynner å vrenge nervene dine, kan det fort bli for banalt. Engelsk er lettere på en måte.

ET KREATIVT KICK

De tre platene har det til felles at de, hver for seg, nærmest er for konseptplater å regne. Bortsett fra det er de høyst forskjellige og langt fra noen kopi på tidligere Michael Krohn-utgivelser. Den første, «Psychopat», er rockeskiva med et tema som rått og brutalt omhandler en spalta personlighet. «Touch the Flame» er (som tittelen kanskje hentyder) en funky, dansbar liten sak, men likevel umiskjennelig Krohnsk. Nummer tre, «Love Story», er noe helt annet igjen, og kan kort betegnes som en miks av monumental symfoni og en ren synthpop-plate. Når ble egentlig ideen om å gi ut tre plater på en gang forma?

Jeg fikk en lærepenge med Tom Trussel-plata som solgte fem tusen. Jeg hadde regna med at den skulle selge tjue, siden Raga solgte tjue.

- Etter i sommer en eller annen gang, og «Love Story» hadde jeg allerede spilt inn. Men nå skal jeg jo liksom etablere meg som ny artist – Micky Faust – og på «Love Story» er halvparten av sangene sunget av jenter. Terje Engen (bossen på Krohns plateselskap, Sonet, –Red.) mente da at det var et noe drastisk skritt å ta. Han hadde betenkeligheter med at jeg kom med noe som på en måte var så helt annerledes fra hva folk kunne forvente seg … pluss at når jeg hadde laget «Love Story» hadde jeg Det Kreative Kicket og laget konseptet på «Pyschopat», og så hadde jeg en periode hvor jeg følte meg litt «funky» … hehe … og det ble «Touch the Flame», ikke sant … sååå …

- Det var da jeg sa at jeg ville gi ut tre stykker. Tenkte også på det, at selv om jeg ikke visste at det ville komme «førti» norske utgivelser i høst, så visste jeg jo at jeg ville få konkurranse. Jeg fikk en lærepenge med Tom Trussel-plata som solgte fem tusen. Jeg hadde regna med at den skulle selge tjue, siden Raga solgte tjue. Nå tenkte jeg at hvis jeg ga ut tre stykker måtte jeg bli lagt merke til, det er liksom så ekstremt.

TRAKTOR = INSPIRASJON

Tom Trussel var et navn Michael brukte ved siden av Raga Rockers på soloprosjekter og, som han selv sier «humoristiske kassegitar-kvelder». Når Tom Trussel-plata ble sluppet i butikkene, satt hovedpersonen selv på ei øy i Thailand, en halv verden unna norsk musikkpresse. Resultatet ble altså ikke den helt store suksessen. Tom Trussel er en saga blott. Nå er det etter sigende Micky Faust for all framtid. Micky Faust-navnet dukka opp under en jobb Michael hadde på Vestre Gravlund i Oslo da han gikk rundt med skyggelue fra traktorfabrikanten Massey Ferguson. Massey Ferguson forkortes MF og spekulasjonene gikk angående hva de to bokstavene sto for. Motherfucker? Nei. Så var det noen som sa Micky Faust. Og der satt det.

Jeg er jo schizofren … nei jeg er ikke schizofren, men jeg er dobbel på en måte.

- Egentlig er det et genialt navn på meg fordi det passer meg så jævli bra. Det er det derre muntre og det dystre. Jeg er jo schizofren … nei jeg er ikke schizofren, men jeg er dobbel på en måte. Folk som hører musikken min tror ikke at det er meg som spiller noen ganger. Og Faust er jo den som selger sjelen sin til djevelen for å oppnå kunnskap og makt her på jord, men det betyr jo også «fist», altså knyttneve, så det er mange kule assosiasjoner rundt det som kan passe til meg.

- Litt nazi, kanskje …?
- Nja … Micky er kanskje enda mer nazi, for å si det sånn, hehe … dessuten, det kunne sikkert gått an å høre Michael Krohn i utlandet, men Micky Faust er mer kult.

PSYKOPAT PÅ POSTORDRE

- Betyr det at du for første gang har ambisjoner om å komme deg utenlands med det du lager av musikk?
- Det er ikke derfor jeg gjør dette, men jeg hadde ikke hatt noe imot det. Jeg håper på å tjene spenn, vettu, jeg er helt på knæra økonomisk. Jeg har alt å vinne og ingenting å tape. Men skal man selge i utlandet i dag, må man ha et apparat som pusher deg, og det har jeg ikke. Det jeg gjør, er at jeg sender anmeldereksemplar til de mest innflytelsesrike musikkbladene rundt omkring. Og så via postordre. Litt her og litt der … ikke det at jeg tror jeg blir rik på det, men det kunne vært moro å prøve. Sånn som noen av låtene på «Love Story» … jeg tror at hvis de rette hadde hørt dem, så … Ta låta «Oblivion», den har noe klassisk over seg, altså. Hadde man fått Tina Tuner eller Bette Midler til å synge den … det kunne jeg digga … hehe …

Ta låta «Oblivion», den har noe klassisk over seg, altså. Hadde man fått Tina Tuner eller Bette Midler til å synge den … det kunne jeg digga … hehe …

Han gliser bredt, og det er ikke godt å vite om det er Mikke-siden eller Faust-siden som ligger lengst framme i ironibildet. Ingen tvil om at gutten er fornøyd i hvert fall. Med seg på platene har han en mengde maskiner, samt to typer ved navn Ravi Montana og Josef Moll. Hvem er Ravi Montana?

- Det er Ravi Montana det ... hehehe. En kan nok kjenne igjen gitaren fra Raga-skivene.

Og Josef Moll er Josef Moll …? På «Love Story» har i tillegg Michael overlatt mikrofonen på halvparten av låtmaterialet til Gabrielle, som hun heter. Og utfra konseptet hadde det vel blitt litt feil om han hadde sunget alt selv?

- Da hadde på en måte konseptet blitt homoseksuelt. Det er i og for seg greit på en måte, men det er ikke særlig kommerst. Og når det er ei jente som synger det så blir det som en miniopera. Alle mine skiver begynner ganske optimistisk, og så ender de pessimistisk. Det gjør «Love Story» også. Vi synger til hverandre og følger et forhold fra opptur til nedtur, på en måte. Gabrielle var vokalist i et hobbyband (hvor mange hobbyband har egentlig denne fyren hatt? –Red.) jeg spilte i rundt sånn fireogåtti. Love Deniers het de. Det var et ganske Velvet-aktig band … Spilte oppvarming for Imperiet på Studio 26 og spilte kanskje ute bare fire-fem ganger. Men folk ble frelst! Folk kom bort til meg å sa «dropp Raga, dette er mye bedre».

- Gabrielle var sånn flott å se på … sånn Nico-aktig … kyniske, kalde kjærlighetssanger om at man ikke føler en dritt … helt iskaldt. Et par av låtene er laget til henne. Først ga jeg henne en låt og hun synes det var dritbra og jeg ble skikkelig inspirert av responsen. Så da lagde jeg «Oblivion» også bare for å få den derre … ååååh! en gang til – bare for å få klapp på hodet - flink gutt. Da vi spilte låtene den gangen var de helt minimalistiske, nå er de mer forseggjorte. Åsså har jeg en coverversjon av «Summertime» av Gershwin, den synger jeg. Den har blitt jævlig bra asså. Melodien er jo den samme, men kompet … det er sånn derre psykokomp under, og den er jeg ganske stolt over. Hadde sendt den til Gershwin hvis han hadde lev i dag …. Hehehe.

KROHN TIL LILLEHAMMER ’94?

- I tillegg til «Summertime» er det flere coverlåter på platene, blant dem Bowies «Superman». Men åpningen på første plata, «Psychopat», er det noe sært over. Tittelen, og ikke minst musikken, er både symbolsk og svulmende: «Neüropa». Den må du forklare nærmere.
- Ja den vil jeg si noe om fordi … Jeg laget OL-fanfare og «Neüropa» er den OL-fanfaren. Jeg prøvde å levere den til han derre Jo Vestly, men jeg fikk ikke snakke me’n eller spille den for ham. De la’n i skuffen og «ring tilbake til uka», den greia der, hehehe. Men den som er på «Psychopat» er en mye mer forenkla versjon. Den er dødskul asså!

- De tre første låtene på Psychopat» heter «Neüropa», «Survival of the Fittest» og «City of Joy». Ut fra titler og tekstene for øvrig, kan man ane en viss Cyberpunk-stemning her?
- Det kan man si, en kan tenke seg at de tre første låtene er en beskrivelse av et samfunn, så kommer «Superman» og så som nummer fem, «The Call», kommer jeg inn på psychopat’en selv. Neüropa er det nye Europa, på en måte. Altså, jeg er pessimist og jeg tror på den vestlige verdens undergang. Om den kommer om ti-tjue eller tredve år veit jeg ikke, men den kommer.

- På den ene siden handler «Survival of the Fittest» om at samfunnet bryter sammen. Jeg tror det kommer til å bli sånn Mad Max-tilstander før eller siden og at du på en eller annen måte må være sterk for å overleve. Det kommer ikke til å bli noen puter under arma i framtiden, det blir knallhardt!

- «City of Joy» er ironisk ment, og handler egentlig om en narkoman kar som står og venter på et offer bak et gatehjørne. Det er bare et annet bilde på at framtidssamfunnet er hardt. På den ene måten handler «Psychopat» om en person inne i denne fyrens sjel og hans følelser og tanker. Men under der, er «Psychopat» et tegn i tiden. Han er et «omen». Han er ikke født sprø, han har jo blitt sånn på grunn av samfunnet rundt han. Flere og flere folk blir sprø og mister holdepunkter. Han fyren her er jævli isolert, og egentlig angrer han aldri på at han har drept noen, for han føler ikke noe for noen.

Det handler om at hun dama ligger og blir pult og ikke føler en dritt og bare gleder seg til han fyren sovner så hun kan stikke av.

- Nåtidens mishandlede barn er framtidas Gestapo, sånn som jeg ser det. Har du bare fått slag og spark og undertrykkelse selv … får du ikke kjærlighet, så kan du ikke gi heller. Jeg tror det kommer til å bli sånn som at større og større gjenger går rundt i gatene, og de slår deg ikke ned for pengenes skyld altså, bare se på New York. De er jo helt hjernevaska og skjønner ingenting.

DO YOU MIND IF I SMOKE WHEN YOU SCREW ME

- Er det disse du har gått inn i når du har laget en sang som «Darker than Black»?
- Ja, han fyren her han voldtar dem ikke, han bare dreper dem. Teksten er ganske svart i humoren, f.eks. i refrenget:

I grab a Wrist
We do the Twist
An Eyeball pop
We do the Bop
Her body quake
We do the Shake
Her throat is cut
I do the Strut
Into the Night, so high on Fright
I’m happy again, ‘cos I feel alright

- Hvis mennesker føler seg små og tråkka på så tror jeg de vil ha behov for å ta igjen på andre. De vil ha behov for å føle makt. Jeg mener at verden er et skremmende sted. Det har jeg alltid ment. Så for min egen del, selv om man kan dukke inn i de tinga og fantasere, så er det ikke min virkelighet på en måte. Til daglig prøver jeg å tenke minst mulig på alt som er kjipt.

- Og midt oppi dette går du altså hen og lager en plate som heter «Love Story»?
- Den er jo ganske depressiv den også, da. Men den er jævli dobbel på en måte. Teksten på «Oblivion» for eksempel, går sånn:

Do you mind if I smoke when you screw me
Do you mind if I yawn when you come
Do you mind if you wake up in the morning
Just to find out that I’m gone

Rock ‘n roll-filosofien har jo bestandig vært at du får ikke mer moro enn du skaper sjæl.

- Det handler om at hun dama ligger og blir pult og ikke føler en dritt og bare gleder seg til han fyren sovner så hun kan stikke av. Men samtidig er melodien så sukkersøt og nydelig. Låtene på «Love Story» er ganske perverse pop-låter. I begynnelsen sier du «nei se, det var en fin sang» - men så hører du at den har dobbelt bunn og at det er ganske kjipe sanger. Den effekten der har jeg ofte spilt på i sangene mine, også i Raga. Enten så er det en jævli makaber tekst, og så lystig melodi oppå, eller omvendt. Det er Micky Faust-syndromet – og det kan jo skape virkelige dimensjoner i en låt.

- JEG DRIVER MED KUNST

- Noen vil kanskje lese teksten og drite i musikken, andre vil bare høre musikken og drite i teksten. Så har du de som vil ha begge deler, og det er jo helt tydelig at mange folk ikke skjønner hva jeg har skrevet. Hvor mange ganger har ikke Raga spilt «Noen å hate» … jeg mener liksom at jeg gidder ikke mate folk med teskje når ironien ligger så oppi dagen som der. Så kommer det en fyr og spør «Mener du det eller? … hø, hø». Da blir jeg liksom … jajaja.

«Eine Kleine Nachtmusik» liker jeg ikke noe særlig, men G-moll-symfonien – nr. 40? – digger jeg.

- Men der har du det. Hvis du ønsker å være popartist og gå inn for å gi folk valium i øra, men det har ikke vært mitt … hva skal jeg si … jeg driver med kunst, for å si det sånn. Ikke det at jeg skal være innbilsk og blærete, men når alle de andre som kaller seg kunstnere kan kalle seg kunstner, så kan jeg gjør det og … fordi jeg uttrykker meg selv og følelsene mine. Og selv om jeg lager tre grep og det er veldig enkelt, så er det på en måte kunsten min. Det er underholdning, men det er også et personlig statement fra min side, og jeg legger litt av sjela mi igjen i det.

IKKE MER MORO ENN MAN SKAPER SJÆL

Michael har lagt igjen sjela si i stor skala de siste åra. En kjapp regnerunde rundt bordet viser at han har solgt bortimot 100.000 plateenheter, fordelt på Raga-platene og litt Kjøtt. Og det er ikke lenge til han kan feire 15 års-jubileum som plateartist. Han er med andre ord en Grand Old Man innen nyere norsk rock, og har vel påvirka en del forvirra sjeler til å ta skrittet ut i rockens verden. Flere mer eller mindre kjellerprega band begynner å planke Raga-låter, og Michael er like blid.

- Det er hyggelig det, altså. Men jeg tror ikke at hvis jeg ikke hadde vært, så hadde de aldri kommet borti rock 'n roll. Det som er kult er hvis folk spiller selv og underholder seg selv i stedet for å sitte foran TV å konsumere og ta imot. Rock ‘n roll-filosofien har jo bestandig vært at du får ikke mer moro enn du skaper sjæl. Skap din egen virkelighet og vær kreativ, og hvis jeg har bidratt til at unge folk gjør det, så er jeg happy for det.

Etter å ha vært observatør og utøver innen rocken fra den gang han gikk rundt å digga Emerson, Lake and Palmer (tro det eller ei) via punken og det depressive 80-tallet, til i dag hvor sekstitallet igjen har høy stjerne samtidig som rap og FM-puddelrock danner høyborger, har selvsagt også Michael teorier om rockens stillstand, unnskyld, tilstand. Selv truer han med å bli en søpleversjon av Mozart.

- «Eine Kleine Nachtmusik» liker jeg ikke noe særlig, men G-moll-symfonien – nr. 40? – digger jeg. Mozart ble liksom mer og mer kunstnerisk mot slutten av livet, og han ble ikke mer enn 36 … hva kunne ikke den mannen ha blitt? Det er der jeg kommer inn i bildet! Hehehe …

- Rocken kommer til å dø. Man kan ikke tære noe særlig mer ut av den greia der. Men jeg tenker på at vi vil jo alltid ha behov for musikk og låter og … Det som er så konservativt med rock er … det jeg har prøvd å gjøre med «Love Story», uten at det er så jævli nyskapende, men allikevel … er at jeg har prøvd å ikke kjøre på med bass og trommer. Du må på en måte ha et «groove», men du kan kompe det med f.eks. vaskemaskin, fuglekvitter, og en bil som ruser. Det er kanskje der framtida i rocken ligger, du kan fortsette med låter og vers og refreng, men arrangere på andre måter. For det meste av rock i dag er jo bare gjentagelser.

- Det hadde vært kult og gjort noe sånt neste gang jeg har en låt, å bruke sampla lyder som ikke er henta fra den tradisjonelle rock ‘n roll besetningen – og likevel få det fengende og med trøkk. Jeg har ingen interesse av å lage lyder bare for å være sær, jeg prøver å lage musikk som fenger meg sjæl. Tenker sånn at hvis det fenger meg, så må det minst være et par stykker der ute som syns det er alright. Det er noe jeg godt kunne tenkt meg å prøve på i tida som kommer …

IN THE BEGINNING THERE WAS …

Michael Krohn tar seg tid til å se framover, til tross for et plateslipp på tre enheter på en gang under artistnavnet Micky Faust. Han betror oss at han har materiale til en halv LP til allerede, også den som Micky Faust. Den som trodde at det stopper der, tar grundig feil. Selvsagt kommer det også en samleskive med Raga Rockers, og Michael lar ikke sjansen gå fra seg til å drive litt reklame når han først har sjansen.

Sånn som det ligger an nå så har jeg 300.000 som jeg skylder til kemner’n.

- Det vi har gjort er å ta de ca. fire mest populære låtene fra hver skive. Bortsett fra at den begynner med «Rock ‘n’ roll» fra «Blaff» så er det stort sett kronologisk rekkefølge. Jeg må si at når jeg satt og hørte på det og du får bare kremen av hver av skivene så … Fy faen! Det er høyt nivå, æsse. Og så er det gøy å høre at kvaliteten på låtene og bandet blir bedre etter hvert som skiva går. Også er jeg stolt av tittelen, «In the beginning of Raga Rockers»! Første Raga-plata het jo «The Return of Raga Rockers», så den var en innlysende tittel.

- Men fra å gi ut en og en Raga-skive, til en box på 3 individuelle solo-CDer, er ikke det en smule stormannsgalskap?
- Nei, jeg veit ikke det, altså. Men jeg hadde de tre skivene, og så tenker jeg litt kommerst også. (Sic! – Red.) Hadde jeg bare gitt ut «Psychopat» så hadde jeg sikkert fått anmeldelser i alle musikkavisene. Men med tre skiver er det en gimmick. Det er noe som man kan ta tak i og plutselig blir jeg oppringt av sånne som Aftenposten og Dagbladet. Jeg tror kanskje at det kan være litt smart å gjøre det sånn, selv om noen sikkert vil hevde det er selvmord.

- Fra meg er det bare kynisk spekulasjon som ligger bak det hele altså … neida. Jeg er hypp på å tjene spenn og jo mer skiver jeg selger jo mere tjener jeg. Sånn som det ligger an nå så har jeg 300.000 som jeg skylder til kemner’n. De har bare kobla seg rett inn på Tono-penga mine og alt, så jeg får ikke et jævla øre. Så jeg snylter på studielånet til dama og mora mi som er pensjonist, og det begynner jeg å bli jævli lei a. Derfor er jeg hypp på å få betalt den gjelda jeg har til Staten, og så stikker jeg til en bananrepublikk og betaler skatten min der, for her gidder jeg ikke å være … urettferdig åssen dem behandler oss kunstnere!

- I alle år har jeg jobba for småpenger og bodd i dårlige kåker på Grünerløkka og sånn. Det var ikke før de siste par åra med Raga vi begynte å tjene penger, når alle de gamle skivene gikk break-even og alt ble nedbetalt … og vi begynte å tjene penger … jeg kunne godt tenkt meg de spenna nå for å fått etablert meg … men når du endelig begynner å tjene litt penger så er de der … WAKK!!! … du får ikke en sjanse til å legge deg opp litt spenn.

Jeg er hypp på å emigrere, for det jeg har funnet ut er at hvis du bor mer enn seks måneder i et annet land så kan du skatte dit.

- Du hadde jo et bananrepublikk-stunt når du ga ut Tom Trussel?
- Ja, men helvete, det solgte for dårlig … Nå må jeg stramme livreima og være hjemme et års tid og nedbetale gjelda. Jeg kan jo takke meg sjøl, for jeg brukte jo pengene når jeg hadde dem – spanderte på folk og ga bort penger. Det er ikke noe gøy å sitte og ta seg en øl når alle sitter og ser på deg og ikke har penger til å kjøpe.

- Jeg tok alltid taxi og bestilte pizza på døra fordi jeg ikke gadd å lage meg brødskiver. Hadde en skuff full av hundrelapper jeg bare stakk hånda nedi da jeg skulle ut … Men nå har jeg lært … ansatt regnskapsfører og samler kvitteringer for alt jeg gjør. Sånn som jeg gjorde det tjente jeg bra, men trakk ikke fra noe på skatten, ikke sant. Jeg har vært en dust, men nå, nå har jeg blitt sint, så nå skal dere ikke få et øre mer av meg. Nå skal jeg nedbetale og så skal jeg stikke av.

- På ramme alvor?
- Ja, jeg er hypp på å emigrere, for det jeg har funnet ut er at hvis du bor mer enn seks måneder i et annet land så kan du skatte dit.

- Og dette har selvsagt bare med økonomi å gjøre?
- Ja, først og fremst. Men jeg digger sol og varme. Så det som er framtidshåpet mitt er å bo hele vinter’n i varmere strøk, og så komme hit på sommer’n … Jobbe, lage nye ting og så stikke av igjen. Jeg har egentlig aldri følt meg noe spesielt norsk, aldri vært Vålerenga-patriot eller noe sånt. Jeg føler meg hjemme over alt, nesten mer hjemme i Asia enn her på en måte. Eneste grunnen til at jeg er hypp på penger, er for å slippe å bekymre meg om penger. Men det er alltid godt å komme hjem til mutter’n og sette seg på kjøkkenet der og smøre seg ei brødskive med geitost. Det er snakk om en trygghetsgreie … det er kult å ha noe her i verden, liksom. Men jeg er aldri hypp på ende opp i sånne faste rutiner ni til fire … Jeg er hypp på å være fri og kunne være i bevegelse og reise rundt og …

- … det finnes folk som bor her i Norge også, som greier å være fri og ikke jobbe ni til fire?
- Åssen klarer dem det’a? … Hehehe.