Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre Foto: Christian Jarre

Mannsterk åpning av Pipfest

Mannskoret er for deg som ikke tror du liker korsang. Mannskoret har holdt på i 22 år, teller sånn ca. 32 menn (med bakgrunn i underholdningsbransjen) og synger norske svisker. Mannskoret har stått på bøttelista mi i mangfoldige år, men det er først nå jeg har greid å komme meg på konsert med dem. Livet har gjerne kommet i veien.


Mannskoret / Piknik i Parken, Sofienbergparken / 13.06.24


Første festivaldag, første band, 24 korister.

Når det er snakk om artister som gjør coverversjoner som blir helt annerledes (les: «bedre») pleier jeg å dra frem «Hurt», skrevet av Trent Reznor og gjort til allemannseie av Johnny Cash. Hvorfor nevner jeg dette? Jeg digger alle låtene de sang i originalversjon (selv om jeg foretrekker Seigmen sin variant av «Hjernen er alene»), men fyttikatta – dette var så rått. Jeg mistenker at dersom jeg hadde måttet velge mellom originalen og korversjonen, hadde jeg valgt sistnevnte.

Hvilken stemmeprakt! Og stakkars dirigenten, da, som hadde ødelagt armen. Angivelig under et forsøk på å øve inn ei låt av Napalm Death (som vi heldigvis ikke fikk høre).

I 2022 beskrev de seg som «Seks trøndere, fire trondhjemmere, to nordtrøndere, atten skaptrøndere og en bergenser» - men la deg ikke lure. Om du ikke får ståpels og lyst til å høre noen timer til med deilig korsang av en slik herlig konsert, bør du få sjekka hørselen. Dette imponerte.

Ikke minst er det veldig hyggelig med artister som er så pratsomme med publikum!

Eneste minuset: alt for få låter. Jeg håper ikke livet legger ut nye snubletråder neste gang de speller i by’n, for da skal jeg dit, helt klart!

Låtliste: Forbudte følelser (Raga Rockers cover) // Barnesang // Suksess (Jokke & Valentinerne cover) // Verdiløse menn (Jokke med Tourettes cover) // Hjernen er alene (deLillos cover) // Hvis jeg var deg (Jokke & Valentinerne cover) // Fritt liv (Raga Rockers cover)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ane Brun og himmel grå - ikke helt på høyden

(17.06.24) Ane Brun leverte i Sofienbergparken, men hadde kanskje ikke helt dagen?


Massive avslutning av torsdagens PiPfest

(17.06.24) Når jeg sitter her og skriver dette, ser jeg opp mot et av bildene til 3D aka Robert Del Naja. Han har brukt sin status som politisk aktivist og kunstner til å produsere opptil flere trykk, der inntektene har gått til Ukraina og Gaza. At Massive Attack tar klare politiske standpunkt skal ingen være i tvil om. At det var høyre øreplugg som hadde HATE og venstre som hadde LOVE i store bokstaver, hadde kanskje ingen betydning? På armen hadde han et hvitt sørgebånd der det sto VIVA PALESTINA.


PiP: Magiske Mari Boine

(16.06.24) Jeg har i perioder lyttet mye til Mari Boine, selv om det er noen år siden sist. Hvorvidt jeg oppdaget henne via Jan Garbarek, eller om det var motsatt, har forlengst gått i glemmeboken. Jeg har hatt både «Leahkastin» (1994) og «Goaskinviellja» (1993) på cd. Selv om jeg ikke har skjønt noe av tekstene, så har det vært noe så fantastisk stort ved musikken hennes.


Sommerstemning med Frida Ånnevik

(15.06.24) Hvordan festivaler løser flere scener på et lite område er variabelt. På Piknik i Parken ble jeg imponert – konsertene gikk sømløst over i hverandre og det var kort avstand mellom de to scenene «Sophie» og «Petrus». Rett etter at Hannah Storm takket for seg på Petrus, kom de første tonene fra Frida Ånnevik på Sophie.


Stille Storm i parken

(15.06.24) Hannah Storm var et nytt møte for meg. Som dagens andre artist hadde hun den kanskje litt smått utakknemlige oppgave å synge rett etter Mannskoret, men det betød ingenting. Rett fra massivt kor til en sart, sterk og ikke minst spennende stemme, det gikk veldig greit.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.