Aurora er den klare vinneren på vårens jentepop-topp
Vi skal prise oss lykkelig over at jenter og unge norske kvinner i norsk pop er aktive som aldri før. Men alt vi serveres er ikke like bra.
Ikke før hadde vi fått Girl in Red, så kommer de på løpende bånd. Astrid S, Gabrielle, Aurora, Agnes.
De er forskjellige, og jeg veit det kan låte gammelmannsaktig når jeg i overflatiske vendinger sier at «alt dette låter helt likt». Det minner om foreldra mine, som ikke hørte forskjellen på Beatles og Stones – mens Jim Reeves, han var noe helt annet, for han kunne jo synge!
Noe av årsaken til at dette i mine ører låter mistenkelig likt, ligger i innpakninga. Elektro-pop - ikke alt; jeg kommer tilbake til saken. Men dette låter jo også som foreldregenerasjonen som vokste opp med Frank Sinatra og Bing Crosby. De som var vant til elegante storband-toner ble ikke veldig imponert av «piggtrådmusikk»! To gitarer, trommer og bass - og en vokalist som bare skriker!
Jeg innser at det kan virke urettferdig, men føler at det er på sin plass – å betrakte disse utgivelsene under samme paraply.
Drar du kjensel på tittelen «Joyride»? Roxettes tredje album (1991). Jeg mener ikke å være ufin, men her er det Norge – Sverige 0-10. Spesielt tittelkuttet er så uendelig mye svakere enn «originalen» at jeg ikke helt forstår at Astrid S og hennes bakmenn og -kvinner tør å bruke denne overskriften.
Når jeg går gjennom disse albumene, blir jeg overvelda av ønsket om å høre Roxette. Bla fram «The Thirty Biggest Hits» (2014), og du skjønner hvorfor. Roxette var det ultimate «don’t bore us, get to the chorus»-bandet. Og hvilke refreng Per Gessle trylla fram!
Roxette er selvfølgelig ingen rettferdig målestokk for Astrid S. Det blir som å sammenligne Terje Tysland med Bruce Springsteen. Min dom over Astrid S’ «Joyride» er likevel enkel å stave. Middelmådig.
«Og eg lyger som det renner som en foss gjennom rommet» - hvilken album-tittel! – åpner dramatisk. Tunge, digitale strykere. Det låter fint. Direkte lovende. Produsentene Ole Torjus Torvind og Syver Storskogen gjør så absolutt jobben sin.
Problemet er at låtmaterialet de har å jobbe med er … høyst middelmådig. Det er vanskelig å forstå at låter som «Åkei, åkei, åkei» og «So Easy» har sluppet gjennom sensuren. «Operahuset», derimot? Storveis.
Åtte låter, hvorav fire er tidligere utgitte singler. Knapt 26 minutter – kall det gjerne en ekspandert EP, eventuelt en mini-LP. Det viktigste er uansett innholdet som gjennomgående er … underholdende. Som vel er i tråd med hva en kan forvente av en samling sanger som ikke stiler høyere enn nettopp å være pur underholdning?
Det holder ikke helt inn, men åpninga med «Heartbreak In The Making» og «Same Again (For Love)» er oppløftende sommer-pop god som mye av det aller beste innen sjangeren.
Aurora er … annerledes. Det krever mot å gå løs på David Bowies «Life On Mars», som hun gjør på lydsporet til HBO-serien «Girls». Hun kommer attpåtil fra oppgaven med kunstnerisk integritet i behold.
Alle disse unge damene må finne seg i å bli målt mot Susanne Sundfør. For alle de involverte er det et stykke opp, men Aurora kommer nærmest.
Når Tellez har kommet opp med melodilinjer som ligner Take Thats «Back For Good» fullfører Aurora like godt verket med også å kopiere de mest kjente tekstlinjene i refrenget.
I det hele tatt. «What Happened To My Heart» er en liten gullgruve av moderne pop-lyd, glimrende komposisjoner og utsøkt stil og god smak. Da kan det umulig komme som noen overraskelse at Ane Brun er invitert i en låt.
Det handler om hele pakka. Profesjonalitet fra A til Å. Sjekk synth-bass-linjene i «Some Type Of Skin». Ja, hele produksjonen ville være Röyksopp verdig. Og da er det lov å strekke seg etter himmelen.
Del på Facebook | Del på Bluesky