Er pop-stjerna Maria Ulven indie?

Hvor ofte får du et flunka nytt pop-album i henda, der du faller hodestups for absolutt alle låtene – ved første gjennomhøring? Indie-pop har blitt det nye mainstream-pop.


Med unntak av a-ha er hun kanskje den mest kjente pop-stjerna vi har. Når du blir invitert som support for Taylor Swift og framstår som bestevenn med Billie Eilish – da er mye liksom gjort.

Likevel er hun en slags «indie», eller hva?

Jeg tenker tilbake på tida da vi hadde en stor redaksjon bestående av heltidsansatte og frilansere her i PULS. Det gikk nesten ikke en dag uten at vi diskuterte forholdet mellom «indie» og «streit». Jeg representerte nok streitingene – vi likte artister som U2, Coldplay og Pearl Jam. Ja, jeg låste nærmest redaksjonen inne på kontoret mitt idet Duran Durans «Ordinary World» hadde ramla inn.

Den er fortsatt en av de aller fineste pop-låtene jeg veit om, et synspunkt som på ingen måte samla flertall i den daværende PULS-redaksjonen.

For da var vi plutselig der igjen – indie eller streit? Var indie-artistene egentlig ute etter å selge så mange plater som mulig, eller var målet en evig tilværelse i undergrunnen? Hvor mange blodfans mista interessen for indie-rockerne i U2 da de ble allemannseie? Nick Cave?

Jeg sto hardt på at alle indie-artistene innerst inne hadde ønske om å breake for et stort publikum. Alle som lager musikk, vil at flest mulig skal høre resultatet av all øving og studioarbeid. Jeg har tatt mye feil i livet, men i akkurat denne diskusjonen vil jeg mene historien har gitt meg rett, og det med glans.

Hva har dette med Girl in Red å gjøre? Nettopp fordi Girl in Red/Maria Ulven Ringheim nærmest er indie in persona. Fornøyd med bikkje og toroms på Tøyen i Oslo. Nå tjener hun millioner nærmest daglig, og har forhåpentligvis funnet seg et krypinn med plass til både hund og innspillingsstudio.

Før helga kom nyheten om at hennes «We Fell In Love In October» har nådd 1 milliard avspillinger på Spotify. Den er ikke å finne verken på debutalbumet «If I Could Make It Go Quiet» eller på «I’m Doing It Again, Baby!». Så hen som holder orden på regnskapene har nok å gjøre i overskuelig framtid.

Er musikken på årets album «indie»? Neppe. Veien fra Astrid S og Sigrid til Girl in Red er kortreist. Du finner noen skurrete fuzz-gitarer i «Phantom Pain» og «You Need Me Now?». Ellers snakker vi et lydbilde tilpassa radioformatet i 2024. Olivia Rodrigo. «Pick Me» er min favoritt.


Jeg gleder meg over Maria Ulvens suksess, og hun har lagd nok et flott pop-album. Men på en «indie»-målestokk er det ikke i nærheten av «The Beatles/The White Album» fra 1968!

Del på Facebook | Del på Bluesky

Girl in Red: Believe the hype!

(01.05.21) Er det hitlåter her? Et dumt spørsmål - for hele albumet er en fuckings super-hit. Girl in Red er Billie Eilish, Auroroa, Astrid S og Sigrid i én og samme artist - bare bittelittegrann bedre, hele veien.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.