Magnifique - Ed Harcourt
For altfor mange er han en godt bevart hemmelighet. Etter noen sjangermessige sidesprang, er Ed Harcourt tilbake som ledestjerne for den «store» (jeg snakker sound) popmusikken.
Okestral pop? I møte med Ed Harcourt anno 2024, vil eldre lesere muligens tenke tilbake til John Miles’ monumentale «Music» (1976). Kanskje ikke fullt så mye «symfoniorkester», men ikke langt unna.
Etter å ha debutert tidlig på 00-tallet, har den London-baserte musikeren vært en foretrukket studiomusiker og mangeårig utøver av rein instrumentalmusikk. Han er på sett og vis den opplagte filmmusikk-komponisten, men jeg tror ikke han så langt i karrieren har gått den veien.
Harcourt er en kompetent pianist og ditto vokalist. Men aller best er han kanskje som komponist. Låtene hans beveger seg tidvis i noe som oppfattes som barokke vendinger, og – viktig – de «utvider» seg, så godt som alle sammen. Hvilket selvfølgelig handler om arrangement.
Han ønsker den store lyden, de store arrangementene og de bredt anlagte komposisjonene. Og lykkes – i en sjanger som kan være mer utfordrende enn de fleste av dem som beveger seg inn i den skulle ønske seg.
På sitt mest "nede-lyriske" ("Anvils & Hammers") toucher han "Perfect Day" i Lou Reeds originalversjon.
Albumets tittel er med andre ord helt presis.
Del på Facebook | Del på Bluesky