Ed Harcourt leverte på Ole Blues

(Bergen/PULS):Den britiske singer- songwriteren ble tatt godt i mot av et litt over halvfullt Teglverket på Kvarteret. Han ga også rikelig tilbake med sin melodikunst og scenetekke, selv om det ble litt tamt halvveis.


Ed Harcourt / /


Ed Harcourt har med sine to plater "Here Be Monsters" og "From Every Sphere" vist at han er en god låtskriver. Det beviser han også fra første låt på Kvarteret. Han starter med den vakre og lavmælte "Something To Live For" alene på piano. Etter hvert gir han litt mer trøkk fra scenen. Med hans såre, skrikende stemme og dramatiske fraseringer på piano og god hjelp fra Hadrian Gerrard på trompet får han "Let Love Not Weigh" til å minne meg om Ben Folds Five på sitt beste.

Harcourt er i godt humør. Han unnskylder at han stadig legger om til å prate med amerikansk aksent, for som han sier: - I’m really English. Når han drar frem gitaren på "I Become Misguided", får han med publikum til å kore på refrenget. Her viser han også en ny side av seg selv. Med forvrengt stemme, litt mariachi–liknende gitarspill og Gerrard med trompetspill du kjenner fra spagettiwestern, låter den ganske Texas.

Etter denne utblåsningen tar de den helt ned med "The Trap Door". Her er Gerrard i sitt ess der han spiller på glass med en uro i munnen. Resultatet blir et kledelig akkopanjement til Harcourts rolige gitarspill. Noen låter på piano forbigår så i stillhet, uten at det er noe ved dem som fester seg, før vi er tilbake i Texas med "The Swamp". Denne låta er skikkelig Ennio Morricone!

Når han kommer tilbake på ekstranummerne, starter han enda roligere enn han har vært under resten av konserten. "Music Box" er nesten crooner-jazz. Først på aller siste låt, kommer munnspillet frem, men det er fortsatt veldig Ed Harcourt og ikke Neil Young.

Ed Harcourt ga en god konsert, og gikk aldri i fellen med å bli innadvent, som det ofte kan bli på rolige, akustiske konserter. Selv om han har en nedtur halvveis i konserten, viser han at han er en god entertainer på scenen.

Ed Harcourt spilte følgende sanger:

"Something To Live For"
"Apple Of My Eye"
"Let love Not Weigh"
"Hanging With Their Own Crowd"
"Fireflies Take A Flight"
"I Become Misguided"
"The Trap Door"
"This Ones for You"
"Open Book"
"The Storm Is Coming"
"The Swamp"
"Clockwork Toy"

"Music Box"
"Kids"
"Metaphorically Yours"


Del på Facebook | Del på Bluesky

En fullkommen kveld med Ed Harcourt

(01.11.24) «Ed Harcourt!» utbryter jazzkompisen. «H-A-R-C-O-U-R-T, altså, han er bra, litt sånn Tom Waits-visesang!». Nå er ikke Waits blant mine favorittartister akkurat, men jeg er alltid åpen for nye artister. Vi vorsa med husmaling og Harcourt på spilleren, og det låt kult, så jeg tenkte at det blir en sløy, behagelig søndagskveld.


Magnifique - Ed Harcourt

(02.04.24) For altfor mange er han en godt bevart hemmelighet. Etter noen sjangermessige sidesprang, er Ed Harcourt tilbake som ledestjerne for den «store» (jeg snakker sound) popmusikken.


Magien uteble for sliten Ed Harcourt

(25.11.04) (Oslo/PULS): Ed Harcourt & co hadde hatt en tøff reise over til Oslo grunnet vinterføre. Likevel var han noe blidere enn hva tilfelle etter sigende var i København to dager tidligere, da han var i ordentlig sutrehumør. Det ble dog ikke den helt magiske opplevelsen da Ed Harcourt gjestet John Dee onsdag kveld.


Ed Harcourt: Strangers

(22.09.04) Det er ingen spøk å skape himmelvakre melodier ut av intens selvforakt og avgrunnsdype depresjoner. Men Ed Harcourt har klart det! På ”Strangers” forløser han sitt kunsteriske ’jeg’, og treffer det perfekte spaltningspunktet mellom storslått tidløshet og detaljmagnetisk hypnose.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.


Resjemheia - ikke akkurat felegnikk

(30.12.25) Jeg kommer garantert til å si til noen av de må lytte til Hesjemreia. Til både band og de det måtte gjelde, beklager jeg på forhånd. Dette går heller under «kjært barn har mange navn» enn at jeg ikke liker Resjemheia.


Men hvor slitesterk er «Lux»?

(28.12.25) Du finner «Lux» på x antall anmelderes topp-album fra 2025. Det er litt sånn: «Liker du ikke «Lux» så er det noe du ikke skjønner, vennen min.» Men kommer vi til å huske, enn si spille, «Lux» om 10 år, eller til neste år?