Ed Harcourt: Strangers
Det er ingen spøk å skape himmelvakre melodier ut av intens selvforakt og avgrunnsdype depresjoner. Men Ed Harcourt har klart det! På Strangers forløser han sitt kunsteriske jeg, og treffer det perfekte spaltningspunktet mellom storslått tidløshet og detaljmagnetisk hypnose.
Det er nesten ikke snakk om musikk; pianoet hans høres ikke ut som et instrument, men som en forlenget pulsåre. Tekstene er som naturlige bølger i pusten hans, og melodiene er mørke og treffende, bare minutter nærmere daggry enn Tom Waits Closing Time.
Heldigvis jeg sier heldigvis sjangler Ed Harcourt litt mot slutten av plata, og avslører en litt mer menneskelig tilnærming til musikk. Men før den tid er det en rene drømmen å høre Strangers; med klokka på permisjon, tårer i øynene og et konfiskert mot på vegne av meg selv som musiker (som jeg aldri får med mindre jeg hører post-65 Beatles eller OK Computer).
Etter et lysfattig liv i skyggen av Coldplay, Radiohead og Jeff Buckley er det på høy tid at Harcourt blir erkjent som en egenartet popkunstner, som kan stå for seg selv uten tåpelige referanselister over seg.
Riktignok leverer han gjenkjennelige sjangertriks, som i åpningslåta The Storm Is Coming der han pøser på med gitarer i samme akkordformasjon som Coldplay-hiten Yellow, og i Let Love Not Weigh Me Down som han viser Matthew Bellamy hvordan Muse kunne unngått å tippe over til det vulgære. Men alt i alt følger Ed Harcourt sine egne intuisjoner og ikke andres.
Allerede på debutplata Here Be Monster (2001) introduserte han et helt eget melodilingo på siden av millioner av veike Buckley-etterkommere, der Harcourt inntok en vimsete gutteromsholdning alà Badly Drawn Boy til storslåtte melodier, som vanligvis behandles i finskrudde produksjonsbilder. Dessverre hadde han ikke låter nok til å appellere til massene den gangen. Det er først nå at han forvalter uttrykket sitt i levedyktige låter, som vil bli husket i mange år fremover.
I sørgevalsen "This One's For You hvisker han om stearinlyset som gråter, om kjærligheten han ikke har lange nok armer til å nå, men som han likevel strekker seg etter. I utgangspunktet en nedgått popklisjè ja vel men det er sjelden en mann har klart å synge meg til tårer og gitt meg fornemmelsen av å delta i musikken hans.
Jeg vet det låter sølete, men du må tro meg; ingen virkelighetsflukt er vakrere og mørkere enn med Strangers i ørene.
Og skulle du tenke at vinteren er for lang til å starte depresjonen allerede nå, så kan jeg fortelle deg at Ed Harcourt alltid har et muntert, selvironisk smil som vaker under overflaten, som gir deg tilstrekkelig med lys til at du får øyekontakt med repetisjonsknappen på spilleren din.
Del på Facebook | Del på Bluesky