Depeche Mode - over all forventning, om nå dét er mulig

“It's been seven hours and fifteen days” sang Sinéad og jeg er fristet til å skrive “It's been two hours, four days, six weeks and forty-two years” men ettersom jeg er litt usikker på tidspunktet da Top of the Pops ble sendt på BBC kan det faktisk være fire timer. Depeche Mode hadde sin tv-debut 25. juni 1981 og åtte år gamle Siri ble hekta på denne fantastiske musikken.

---

Depeche Mode / Telenor Arena / 11.08.23

Av Siri Bjoner // 12.08.23

---

At norske unger overhodet ikke var klare for denslags musikk (Depeche havnet i sekken som het “æææææææææææsj de er h**ser” sammen med Bowie; at Culture Club som ikke hadde et hetero bein i seg men likevel var allment akseptert kan man bare undres over). Kanskje unga hadde demente motiver til å mislike musikken jeg likte.

42 år, altså. Meningen med livet. På tide å få sett dem. Depeche ble i grunnen et stadiumband rimelig tidlig. Jeg tror jeg kanskje hadde prioritert å se dem tidligere om de var på et mindre sted, men dette er åttende konserten de har i Norge og samtlige har vært i haller: Skedsmohallen 1986 (jeg var 13 år), Drammenshallen 1988 (jeg var blitt 15, men det var laaangt til Drammen og jeg kjente ingen andre som likte dem), Oslo Spektrum 2001 (jeg bodde pokkerivold på landet uten bil), Oslo Spektrum og Quartfestivalen 2006 (jeg jobbet i skauen, garantert), Bergen 2010 (jobbet), Telenor Arena 2013 (jeg var tre sekunder fra å sitte i rullestol og hadde aldri orket verken turen til Fornebu eller en konsert) og nå igjen på Telenor Arena i kveld.

Vi får ta det negative først: De har variert setlista litt på denne turneen. Vi fikk ikke “Home” (som de har spilt på omtrent alle andre konserter) eller “Strangelove (Warszawa)”. Jepp, det er min eneste klage. Derimot åpna de rått og hemningsløst med My Cosmos Is Mine, og deretter gikk det bare en vei. Jeg tror faktisk at Dave Gahan og Martin Gore kunne kommet ut på scena med rullatorer, utkledt som direkte matadorer, og det hadde likevel vært et helt rått show.

For disse gutta kan spille storsaler. De kan entertainment. De kan spille og synge og publikum koker før vi er halvveis i “Wagging Tongue”. 23 låter får vi, fra “Just Can't Get Enough” (Speak & Spell, 1981) via en solid dose fra Memento Mori, og låter jevnt fordelt gjennom fire tiår. Det er heller ingen døsige maneter i konserten. Det er tungt og hardt og det er sårt, særlig fineste “World in My Eyes” (Violator, 1990) som er tilegna Andy “Fletch” Fletcher.

Vi får et par akustiske låter. Martin Gore synger. Dave Gahan synger mest. Ghosts Again låter om mulig enda bedre live enn på skive (og at de har Corbijns mesterverk av en video i bakgrunnen er perfekt). “Just Can't Get Enough” er nesten den tyngste låta, eller kanskje den bare låt slik for tyggegummipopen var rocka!

Depeche er tross alt et så bra band at de omtrent kan spille bare b-sider fra diskografien, og det vil låte fett. Førtito år etter at jeg først hørte dem har jeg endelig greid å se dem live, og de skuffet overhodet ikke.

“En religiøs opplevelse”, hørte jeg noen si på vei ut. Dave Gahan er ypperstepresten som showet og danset som han alltid har gjort. Jeg hadde “101” (1989) på VHS, og den ble spilt i filler. Jeg synes å huske at han danset og showet helt likt der. Jeg tror kanskje jeg har den på DVD et sted også. Jeg har i hvert fall noe live-DVD med dem og mistenker at “noen” vil bli tvunget til å se dem sammen med meg. Gahan er 61 og Gore er 62, men det er ingen alder. Først blir det turné på andre siden av Atlanteren, så tilbake til Europa - og det er vel en fare for at jeg må ta meg en tur til etellerannet land og se dem igjen. Jeg har aldri vært i Praha eller Łódź. Kanskje det er på tide å ta en musikalsk reise dit i februar?

Et par rynker til tross, dette låt helt som det skulle. Godt over to timer med herlig dansbar musikk (hvorfor greier ikke “de unge” ha anstendig lengde på konsertene sine?), med en Telenor Arena som var stappfullt av lykkelige publikummere i alle aldre. Depeche har virkelig greid kunststykket å holde på sine gamle fans og samtidig anmasse nye horder med hver eneste utgivelse. Det står det respekt av, for det er få artister forunt å få til noe slikt!

Rockefotografer er trivelige folk. Vi sto ute og diskuterte band og konserter og “hvilket band står på bucketlisten” og jeg tror at for min del, kommer bucketlistkonserter til etter at jeg har sett dem. Nine Inch Nails på Royal Albert Hall. Ministry på “the Riv” i Chicago. BIIIIIIIILLYYYYYYYY på Tons of Rock i år. Neubauten i Musiikkitalo. Jeg kommer ikke på noen band jeg “MÅ” se – derimot skulle jeg gjerne vært på Bowie/NIN i 1996 og Gary Numan/NIN i Montreux 2018. Dog er det en fare for Praha eller Łódź, vi får se hva vinteren bringer!

Setlista: Speak to Me (Outro), My Cosmos Is Mine, Wagging Tongue, Walking in My Shoes, It's No Good, Sister of Night, In Your Room (Zephyr Mix), Everything Counts, Precious, Speak to Me, A Question of Lust, Soul With Me (Acoustic), Ghosts Again, I Feel You, A Pain That I'm Used To (Jacques Lu Cont Remix), World in My Eyes, Wrong, Stripped, John the Revelator, Enjoy the Silence, Waiting for the Night, Just Can't Get Enough, Never Let Me Down Again, Personal Jesus

---

Del på Facebook | Del på Bluesky