Dave Gahan: Hourglass
Vi har forlengst innbilt oss å tro at Martin Gore er hjernen i Depeche Mode, og det stemmer nok forsåvidt. Grunnen er imidlertid at andre sjelden slipper til, og etter Dave Gahans småhyggelige solodebut "Paper Monsters" tilbake i 2003 beviste imidlertid den tidligere heroinmisbrukeren Gahan at han har også noe å komme med. "Hourglass" tar solokarrieren til Dave Gahan videre opp kvalitetsstigen.
Dave Gahan, som i mellomtiden har gitt ut og turnert Playing The Angel sammen med Depeche Mode, har også beveget seg mer mot synthlandskapet igjen med Hourglass etter at Paper Monsters var litt mer straightedged. Her beviser han også at debuten ikke var et engangsprosjekt, men at han som soloartist også vil noe.
Det oppsiktsvekkende er imidlertid at Dave Gahans solouttrykk, selv om det har blitt mer programmert, er med god margin tilstrekkelig på avstand til Depeche Mode sitt. Han synger annerledes, og vokalen er også mixet litt forskjellig. Videre er det mer seigt og litt mer utilnærmelig enn Depeche Mode, som på sin side har hatt flusst av singlehits siden starten i 1981.
Med andre ord inneholder ikke Hourglass låter som vil renne ned radiostasjonene i vinter, men albumet som sådann vil vi nok tygge på til sola snur igjen. Første halvdel av albumet inneholder mye delikate saker, og den som stikker seg ut er "Miracles", der Gahan er på sitt mest rolige noensinne. Å ta en time-out i et mørkt rom med et anlegg som leverer stor lyd med denne låta vil nok gi gåsehud så det holder.
Starten av Hourglass er også nedpå, med mystiske "Saw Something" og den litt mer oppegående "Kingdom", kanskje en av de mest catchy på plata. Vokalen i refrenget på sistnevnte kunne nesten likegodt ha vært Tears For Fears' Roland Orzabal sin, og produksjonen ellers er meget detaljpreget. På "Deeper And Deeper" blir det mørkere, og Gahan synger med en teknikk Depeche Mode ikke har fått gleden av ennå.
"21 Days" er imidlertid en låt som kunne vært hentet ut fra hvilket som helst The The-album, bare i en litt annen drakt. At Dave Gahan har hørt på Matt Johnson i sitt liv er i hvertfall sikkert. Videre har "Use You" litt av det samme drivet som 1993-klassikeren "I Feel You" fra Gahans opprinnelige arbeidsplass.
Albumet er gitt ut med krediteringen All songs written, performed and produced by Dave Gahan, Christian Eigner and Andrew Phillpott der de siste to navnene også er kjente navn i Depeche Mode-sammenheng. Eigner er nemlig Depeche Modes livetrommis, mens Phillpott har jobbet med Martin Gores soloalbum Counterfeit samt Depeche Modes Playing The Angel på produksjonssiden.
Sammen har de tre definitivt funnet den berømte x-faktoren som skal bringe Dave Gahan opp og frem som soloartist, selv om han fronter kanskje ett av klodens største pop/rock-band ved siden av R.E.M. og U2. Vi ser vel ikke antydningen av soloplater fra Bono eller Michael Stipe rett rundt hjørnet, så Dave Gahan får nok stå fritt i dette rampelyset alene en stund.
Del på Facebook | Del på Bluesky