Knallbra Depeche Mode!
Gamle helter blir som splitter nye, ifølge vår anmelder. Depeche Mode er tilbake.
Depeche Mode anno 2023: De begynner å bli gamle, Dave Gahan og Martin Gore, de skjuler ikke rynkene bak operasjoner, og håret er ufarget.
Så slapp de "Ghosts Again" og "My Cosmos Is Mine".
«Memento Mori» er vrien, siden jeg har hørt skiva bare to ganger. Følelsen jeg satt igjen med etter første gjennomlytting ble forsterket i andre runde. Etter å ha hørt skiva oppdaget jeg at Richard Butler fra Psychedelic Furs visstnok hadde en rimelig stor rolle i låtskrivingen, som kanskje forklarer noe.
"Husk at jeg vil lese hele anmeldelsen før jeg får konklusjonen din" - formaningen fra jazzkompisen sitter i ryggmargen nå. Høyttalerkompisen ble dypt deprimert da jeg fortalte at Butler hadde hatt mye å gjøre med låtmaterialet. Prestasjonsangsten min er intens denne gangen.
Min første tanke med "Wagging Tongue" er at det er renere lyd. "Watch another angel die" - dette er gammel pop-Depeche med sære, sublime tekster. "Don't Say You Love Me" - Gore har lekt seg med denne skiva. Tilbake til røttene, eksperimentelt og spennende. Strykere? Ballade som funker!
De la lista høyt med "My Cosmos Is Mine", men skiva er gjennomgående variert, spennende og intelligent. Det er mye som skjer, og jeg gleder meg til å fordype meg i den videre. Selv om tekstene er like dystre som vanlig, er det likevel ei positiv skive. Jeg tenker at "The oppressive cloud has been lifted". New Life, lzm.
Og uten å snakke stygt om de døde, undres jeg over om Fletchers rolle etter hvert ble litt som Warren Ellis i The Bad Seeds? Etter tredve års lytteliv og forsøk på forsøk de siste årene, endte jeg med å dumpe Nick Cave for godt i mai i fjor. Ikke at det nyere materialet er dårlig, men jeg liker ikke retningen bandet har tatt etter at Ellis skvisa ut den ene etter den andre og tilsynelatende har tatt over. Jeg synes helt ærlig at det er møkk kjedelig og uinteressant.
"Memento Mori" er like svart, dyster og dystopisk som alltid, men det er mer fokus på vokal og lyder. Tilbake til der det begynte. Eller ikke helt, for det er ikke noe bubblegumpop her.
"My Favourite Stranger" har så mye lyd, så uendelig mye lyd! Lag på lag på lag på lag. Dette er litt som en film eller et maleri som man kan se utallige ganger og likevel oppdage nye ting og nye detaljer. Denne gleder jeg meg til å høre mange ganger!
"Soul With Me" er dog litt krise, synes jeg. Sikkert mange som vil like en smørballade, men hva gjør den egentlig på denne skiva? Den passer enda dårligere ved andre gangs gjennomlytting. Og litt ukontrollert vibrato fra Gahan på toppen av det hele. Andre gang jeg hørte den tenkte jeg at den egentlig passer inn i soundtracket til en Hallmark-film. Jeg kommer garantert til å hoppe over den hver eneste gang jeg spiller skiva.
Men dere tilgis én teit låt, gutta, for resten av skiva er bare knall!
Og motsatsen kommer med neste sporet, "Caroline's Monkey" som er rasende absurd og festlig. "Fading's better than failing//falling's better than feeling//fixing's better than healing" - med forbehold om at jeg har hørt litt feil. "Sometimes". Herlig galskap! "Drives like a demon through Caroline's tears". Vakkert!
Gahan og Gore har blitt voksne, men dette er renere synth enn på mange år. "Before We Drown" er genial. Hvem ellers ville finne på at shore rimer med sure? Gode minner, om halvnakne, sortkledte, svette kropper som danser i et mørkt fabrikklokale med en og annen lyskaster. Det er lenge siden de illegale partyene og klubbene, "Bedlam" i Canterbury og "Gotham Nights" i Oslo. Ja! Jeg er gammel nok til å mimre om gamle dager!
Er det noe som heter intelligent synth? I så fall bruker jeg det på "People Are Good". "Always You" har en teit, repetitiv tekst - men av en eller annen snodig, uforklarlig grunn funker det. Jeg aner ikke hvorfor. Sikker Gore-magi.
Magi er det også på sistelåta, "Speak To Me". 42 år siden debuten, og stemmen til Gahan er like vakker, fløyelsmyk og deilig.
Konklusjonen? De har kvittet seg med det pompøse. Jeg har blitt voksen nok til å sette pris på hvordan band som Einsturzende Neubauten har nedjustert alt – til et nivå der hver eneste lille lyd har sin plass. Borte vekk er støyen (altså, alt er relativt) og Neubauten har blitt et band som er perfekt i en konsertsal som Musiikkitalo i Helsinki. Jeg tenker at det samme gjelder Depeche Mode. I "Memento Mori" har de kuttet alt overflødig, og det som gjenstår er kunst. Host er også sammenlignbart (ja, den er fortsatt favorittskiva).
Her er vakre lyder med utallige lag. Dette er ei skive som er spennende, innovativ og kul. Den smaker mer. Den bør absolutt spilles på et lydanlegg med god diskant og mellomtoner (jeg aner ikke egentlig hva akkurat det betyr, men både jazz- og høyttalerkompisen prater om slikt). Dette er ei skive som ikke skal gjemmes bort bak storgrønnblomstrete gardiner. Den skal deles med folket!
Gahan synger som den guden han er. Jeg skulle gjerne hørt en av disse låtene på "The Voice" - kanskje neste år? For den som greier prestasjonen til Gahan bør automatisk til finalen! Prestasjonsangsten har forlengst forlatt åstedet. Dette er ei knallbra skive og kanskje jeg kommer meg på konsert til høsten, for første gang?
Del på Facebook | Del på Bluesky