Musikalsk manifestasjon fra Thåström

Thåström har siden slutten av 70-tallet levert musikk som treffer og berører langt inn i sjelen. Det meste han gjør for tiden er av ypperste klasse, enten det er på plate eller på en scene. Det er magisk. Det er ren nytelse. For å tilfredsstille suget etter nytt materiale slipper Thåström et dobbelt live album fra turnéene i perioden 2022 – 2025.

Av Per Henrik Arnesen // 02.05.26

Ja, jeg innrømmer det lett – i mine øyne er Thåström en av de største. Han kunne spilt på sag og rallet i vei som en dritings sjømann, og jeg hadde elsket det likevel. Men heldigvis får vi servert 15 låter som rett og slett spiser seg inn i ryggmargen. Utvalget er sterkt. Her har han plukket på øverste hylle fra hele sin solokarriere.

De siste årene har Thåström sluppet to sterke studioalbum som begge har blitt etterfulgt at livespillinger. Aldri har han trukket flere mennesker til sine konserter enn de siste årene. Og aldri har han vært bedre på scenen. Hva er vel da mer naturlig enn å forevige dette? Resultatet er magisk fantastisk. Det ligger så mye i hans musikalske uttrykk som springer ut i full blomst. Man føler at man står der midt foran scenen og tar det hele innover seg en gang til.

Thåström fyller 70 år neste år, men leverer fortsatt sitt ypperste enten det er på scenen eller i studio. Her viser han sin spennvidde, fra det nakne og sårbare til det brutale og metalliske.

Dette er hans tredje live-album. «Klockan två på natten, öppet fönster …» kom i 2020. Trenger man da nok et live-album? Svaret er uten tvil et klart og tydelig JA. Ingen av låtene finnes på begge de to siste utgavene, og man ser utviklingen tydelig fra 2012 live-albumet, «Som jordgubbarna smakade…». Sammen står disse som et manifest over hva Thåström leverer i levende live.

Albumet åpner med en neddempet og vakker versjon av tittellåten fra 2021-albumet, «Dom som skiner». Thåströms sterke vokal og pianotoner tar oss med inn i den magiske verden det er å være på konsert med ham. Stemningen er satt, og det er bare å nyte de neste 14 låtene som har funnet veien til albumet.

Lyden er meget god. Fokus ligger på musikk og ikke publikum. De hører man bare tidvis under sangene og mellom låtene, men ikke mer enn det må være. «Ingen neråt sång» leveres i en deilig nedstrippet versjon. Gynger av gårde med tangenter og forsiktig instrumentering som tonefølge og gir vokalen fullt spillerom. Det har gått noen år siden den kom ut, men likevel fungerer i dagens nye uttrykk.

«Körkarlen» er iskald og metallisk, med repeterende beats som ligger som et bakteppe og bygger opp en herlig intensitet. Det sparker godt fra, og drar det hele opp til et nytt nivå.

Titiyo entrer scenen og brer sin stemme ut i en nydelig duett på «Papperstunna väggar», musikk som vugger av sted. Et samspill som sitter som støpt. Et teppe av lyd ligger som en solid grunnmur for det musikalske landskapet Thåström tar oss med inn i.

Han tar det kraftig ned med en herlig versjon av «Flicka med guld», nakent og nært. Fra hans selvtitulerte debut solo-album serveres denne og «Alla vill til himlen».

Det hele eksploderer i en helt enorm fet versjon av «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce». Skrikende munnspill skjærer gjennom luften før pianoet sniker seg inn og resten av bandet følger på. Det skjærer dypt inn i ryggmargen. Det er rått og kaldt, det gir frysninger nedover ryggen. Det er ingen som synger som Thåström, heller. Hans stemme er sterk, magisk og kraftfull.

Som om det ikke var nok, følger Bellmans «Märk hur vår skugga», låten som gjorde Imperiet til allemannseie på 80-tallet. Den kles i dagens sound, og det låter perfekt. Like kraftfull og sugende som før, om ikke enda mer.

Albumet byr på låter fra hele solokarrieren. Og man får en god, gammel klassiker fra Ebba Grön-tiden med «Flyktsoda». Det er ikke ofte han spiller gamle låter, men av og til plukker han frem et og annet fra arkivet. Det fungerer hver gang. Borte er saksofoner og skrikende gitarer, nå ligger det et tungt komp i bunnen mens det bygges opp steg for steg. Thåström ganske enkelt kommenterer; «så fint, så fint» når låten toner ut.

Han er en mann av få ord, her er det musikken som skal være i fokus. Et lite takk her og der får man, men ikke mer. Og man trenger ikke mer, når det leveres så til de grader fra scenen.

Alt godt må ta slutt. Etter å ha fått servert en spenstig versjon av «Miss Huddinge -72» og «Alla vill till himlen», svinner det hele ut med den pianodrevne «Det bäste av allt». Ut i natten og ut i mørket. Publikum jubler, Thåström takker forsiktig for seg.

Nok en gang har han bevist sin storhet. Han leverer hver gang, uansett. «Flytta isbergen, vattna svärmorstungan, ta med soporna ut» er et dokument som kan nytes igjen og igjen.