Meshuggah: Catch Thirtythree
"Catch Thirtythree" er tung kost både for hode og sjel, og det burde vært påbudt å tilbringe minst to måneder i total isolasjon sammen med denne skiva for å kunne gi den en rettferdig vurdering. Etter å ha hørt på Meshuggahs nyeste verk daglig i snart to uker, merker jeg at voksepotensialet ikke på langt nær er fullendt enda, men når promo-bunken aldri ser ut til å bli mindre er god tid et utopisk uttrykk. Bli kjent med Meshuggas mest eksperimentelle album til nå.
Bandets egenartede intense sound ligger fremdeles i bunnen, og de rytmiske strukturene har blitt enda mer progressive enn før. "Catch Thirtythree" er delt opp i 13 spor, men det er ikke vanskelig å høre at de 47 minuttene skiva varer, er en eneste lang låt. De tre første låtene består hovedsakelig av ett (!) repeterende riff som krydres av Jens Kidmans enestående aggresjonsvokal. Bassen er herlig fremtredende i lydbildet, mens både gitar, trommer og vokal spiller fullt og helt på lag. Ingen kan beskylde Meshuggah for å være et lite samspilt band, for dette er så tight som du kan få det. Ikke alle har likt tanken på at trommene er programmerte på denne skiva, men det er i sannhet aldri noe man rekker å henge seg opp i, eller får muligheten til å irritere seg over. Den maskinelle finishen hadde kanskje heller ikke blitt den samme med en ekte trommis tronende bak tromme-settet.
Thrash og psykedelika møtes i en fantastisk koalisjon, og bruken av melodiske gitarbelagte tepper i bakgrunnen fører tankene over på Enslaved, som også er guruer i progressiv metal-eksperimentering men på en helt annen måte. Meshuggah hengir lytteren til en nærmest trance-aktig tilstand, men stiller store krav til konsentrasjonen. For å få mest mulig ut av "Catch Thirtythree" må du tenke på den som en eneste helhetlig opplevelse fremfor et album med enkeltlåter. Den er en reise nedover i det dypeste mørkets irrganger som lar deg bli sittende målløs igjen etter endt tur. Ikke et eneste grep er tilfeldig, og ikke en eneste vokallinje er plassert skjødesløst.
I utgangspunktet blir det feil å trekke ut enkeltlåter fra et så helhetlig verk, men skivas lengste låt "In Death - Is Death", er også albumets desiderte høydepunkt med den ultimate overgangen til spor 9 ("Shed") som "Catch Thirtythree"s største overraskelsesmoment. Gåsehuden og grøsningene kommer uunngåelig krypende ved hver eneste lytt. Oppbygningen frem til denne passasjen er svært solid gjennomført, og stilen slår nesten over til psyko-jazz her og der. Dette er ubeskrivelig mektig, og jeg har veldig vanskelig for i det hele tatt å finne de riktige ordene.
Så snart "Catch Thirtythree" klarer å krype under huden din, blir den liggende. Selv kommer jeg til å få store vanskeligheter med å holde albumet borte fra spilleren i lang tid fremover. Men møt skiva så fordomsfri som du kan. Hvis du forventer deg en ny "Chaosphere" vil du bli dypt skuffet.
Release 23.05
Del på Facebook | Del på Bluesky