Red Hot Chili Peppers – bra, men alt for mye
Nesten 40 år etter at bandet startet, og bare 6 måneder etter forrige album, er The Chili Peppers tilbake med nok et alt for langt album ... Synd, fordi hadde deres studioalbum nr. 13 vært halvert, så ville vi nå anmelde en moderne klassiker.
Alle de rette ingrediensene er nemlig på plass: Geniprodusent Rick Rubin er nok en gang tilbake, supergitarist John Frusciante er i storform, funky grooves og punk-attitude er det mer enn nok av. Det er spicy, psykedelisk og det spriker så klart i absolutt alle retninger. Man kan lett kalle det for en hale til deres forrige album «Love Unlimited» som undertegnede anmeldte for PULS for bare et halvår siden. (!)
Albumet starter faktisk med et nostalgisk smell, med en av de sterkeste låtene, «Tippa My Tongue», som blir en fargerik og leken reise gjennom bandets karriere, hvor både «the funky monks» og deres kjære Los Angeles blir nevnt i fleng. "Please don't seize me until you get my joke," synger Kiedis på den modige låten «Bag of Grins» som er inspirert av alternativ rock. Et lydbilde de først begynte å eksperimentere med på «One Hot Minute».
«My Cigarette» er electro-inspirert funk-pop som nok en gang viser at disse gutta våger å teste absolutt alt innen moderne musikk, selv om lydbildet er over 40 år gammelt. Her får vi til og med en saksofon-solo! Det samme gjelder for sukkersøte «The Drummer»; den minner om «Take On Me» fra et alternativt new-wave synth-univers. Her er det ingen tvil om at gutta har det utrolig gøy i studio. Man kan faktisk føle at både bassist og gitarist smiler mens de spiller. Dette er en no-brainer: Dette burde bli neste single, fordi det oser frisk pust her.
Tekstmessig så går det mye i nostalgi fra 70 og 80-tallet og så klart - død, samtidig som han lager de mest bisarre rim, slik som «Jumping Jiminy, the cat is in the chimney». Så ingenting er egentlig nytt her, selv om de våger å teste ut nye lydbilder. Forstå det den som vil.
Med andre ord, hele albumet er fullstappet med gamle triks, og deres motto siden 1991: «More is more» er dessverre fortsatt oppskriften. Det er så synd, fordi hadde de gått vinyl-veien, og gitt ut dette som et 45-minutters album, hadde det vært en mye mer fornøyelig opplevelse - og ikke så overveldende. Hvilke låter som skulle være inkludert/ekskludert? Dette vil nok bli en debatt for Peppers-fansen i flere år framover.
Alt dettesagt; they still fuckin' got it ... They just got too much it. To album på 6 måneder, som begge varer over 70 minutter er rett og slett galskap. Men gutta i Red Hot Chili Peppers har jo aldri vært normal, så kanskje alt er akkurat slik det skal være.
Del på Facebook | Del på Bluesky