Dig, Chili Peppers
Så var de glade herrer fra California tilbake i byen. Denne gangen til et stappa fullt Oslo Spektrum. Jeg følte meg noe gammel der jeg sto i køen blant fjortiser og damer med perlekjede. Clinton sørget for at jeg aldri fikk med meg oppvarmingsbandet, men de må ha gjort en god jobb, for stemningen var stor før Peppers entret scenen.
Red Hot Chili Peppers / /
De entret scenen i prangende overaller, og konserten hadde begynt. Jeg har vært storfan av bandet, og jeg så jeg dem første gang på Sardines en gang på åttitallet. Interessen har dabbet noe av med åra, men det jeg så i går er mer Chili Peppers enn på lang tid. Det slo meg at dette bandet på mange måter har kommet hjem - i alle fall besetningsmessig. Chili Peppers var et sært band, og det handla mer om greia - musikken og de fire som spiller den - enn om superstjernene media og plateselskapet har skapt.
Jeg koste meg de gangene de fant fram gamle låter som "Mommy, Where´s Daddy?", "The Organic Anti Beat Box Band" og "Me And My Friends". Hyggelig at de spilte den melankolske "Soul To Squeeze" fra den teite filmen "Coneheads" også. Litt rart var det dog, at de ikke spilte noe fra "Mothers Milk".
Jeg synes rett og slett konserten var kul. Det er sånn "mitt" Chili Peppers skal være: Sære, litt innadvendte og mest fokusert på "vibbene" seg imellom. Sånn sett har nok navnet Red Hot Chili Peppers blitt større enn hva de fire herrene fortjener - men hva så? De tjener penger på det, og det var sånn de var første gang jeg så dem. Som sagt: Jeg likte giget.
PS. Det var humor å se andre anmeldere sitte å lese biografien, flakke med blikket etter sett-lister og skrive på PCene sine under konserten. Etter anmeldelsene i dagens aviser å dømme, skulle man tro de forventa seg U2.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.