The Chili's: John Frusciante er tilbake!

Red Hot Chili Peppers er tilbake, etter sin lengste albumpause noensinne. Tradisjonen tro har de nok en gang skiftet ut gitaristen i bandet - til det bedre: Selveste John Frusciante gjør sitt tredje comeback i bandet, og dette er uten tvil det smarteste valget de har gjort dette århundret.

Av Petter Aagaard // 01.04.22

Hele bandet virket som «a commercial for his penis» i starten på 80-tallet. Bandet pre-dates energy-drinks, og de ble ufrivillig en inspirasjon for fremtidige dårlige band i nu-metal og rap-metal sjangrene. Mens Beastie Boys og Fishbone fortsatte å smøre på brødskivene sine med cred, ble The Chili's et av verdens mest kommersielle band på 90-tallet, på både godt og vondt.

Av deres 80-talls album kan man lett fremheve to: «Freaky Styley» fra 1985 var produsert av P-Funk legenden George Clinton. Han gjorde deres lydbilde for hvitt for svarte, og for svart for hvite. (Det er kanskje akkurat derfor undertegnede får litt glede av å høre på denne skiva.) «Mothers Milk» fra 1989 derimot, var lyden av et band rett før de blir «sell-outs», så den har nok en spesiell plass i hjertet til mange av blodfansen.

90-tallet var altså bandets storhetstid, med deres tre mest kjent album, og det er overraskende nok «Blood Sugar Sex Magik» som holder seg dårligst, selv om «Give It Away» høres like fresh ut i dag som den gjorde i 1991. Det mest undervurderte albumet i deres katalog er uten tvil «One Hot Minute» fra 1995, da gitarist Dave Navarro fikk frem en ny røffhet i gutt – en attiitude de aldri har vært i nærheten av siden den gang. Men når det er sagt: Albumproduksjonen og helheten på «Californication» fra 1999 er og blir det albumet bandet de neste 22 årene prøvde å kopiere - forgjeves.

Ja, det skjedde noe med bandet for 20 år siden. Anthony Kiedis begynte å synge mer og Flea begynte å slappe mindre. Borte var goofy lyrics og the edgy sound. Heroinen var også borte. Men hvem har komet tilbake på årets album? Superprodusent Rick Rubin. Med andre ord, Rick er tilbake, John er tilbake... They are getting the band back together!

Albumet starter riktig nok ganske så tamt med «Black Summer». Er dette irsk western-rock? Eller noe Frusciante burde gitt ut på en soloskive? Alt er imidlertid tilgitt, siden «Poster Child» låter utrolig deilig og varm, med fengende syngerapping, slik bare Anthony kan slippe unna med. «Not The One» har et fengende refreng som garantert vil få spilletid på radio, men høydepunktene er «Aquatic Mouth Dance» hvor blåserekken er tilbake som et veldig frisk pust, og du kan høre at Chad Smith og Flea virkelig koser seg på trommer og bass.

På «One Way Traffic» er Kiedis i sitt rette element med en solid rap-flow som påminner deg om at «he still got it», og albumet overrasker alle den avsluttende balladen «Tangelo», hvor Kiedis synger vakkert over et synth-orgel. (!)

Det at John Frusciante er tilbake er altså «a good thing», fordi vi trenger ikke å snakke noe om de to albumene med Josh Klinghoffer på gitar. Frusciante er virkelig «the last ingredient» til å få dette bandet på rett spor. Alle gitarsoloene på dette albumet har en deilig intensitet og spenning ved seg, selv om mesteparten av låtene er veldig milde. Det er ingen tvil om at gutta i bandet begynner å bli voksne menn, og de er mer og mer fokusert på å utforske nye musikalske reiser. Ja, 90's -nostalgien kan fortsatt høres her og der, og den følelsen er ønsket hjertelig velkommen. Kanskje de føler seg presset til det?

Deres 12. album inneholder hele 17 låter, og det er strengt tatt litt for mye. Det er riktig nok mye fokus på heavy groove som klinger bra i ørene, men kvalitet er alltid bedre enn kvantitet. Når det er sagt: Dette er deres beste album dette århundret (i nær konkurranse med «Stadium Arcadium»), men neste gang, gjerne litt mindre ballader, og faktisk litt færre låter. 45 minutter på et album er mer enn nok. I alle fall fra folk som praktiserer i sjangeren Punk-Funk/ballader.