Den mystiske fantomresidenten og lagånden som går

Med Zorn for anledningen i de høyere sfærer og/eller luftlag - se vår nyhetsavdeling! - sto første dag av John Zorns residentskap opp i mystikkens tegn.

John Zorn / Moldejazz / 18.07.22

Av Kjetil Valstadsve // 19.07.22

Zorn var altså ikke i byen ennå da residentskapet brøt ut. Brian Marsella Trio (Marsella, piano; Trevor Dunn, bass; Kenny Wollesen, trommer) tjuvstartet festivalen på Storyville, i god tid før åpningen i domkirka. Trioen spiller Zorn-komposisjoner inspirert av tarot-kortstokken – én komposisjon for hvert kort. Materialet er i klassisk Zorn-stil – kantete og hakkete, blokker av lyd stablet utover i tid, med lange lyriske passasjer. Komposisjonene er sterke med stort rom for improvisasjon, som bandet benytter av fullt hjerte og med musikalsk livsglede.

Marsella spiller på piano med hele kroppen. Han høres ut som to pianister, en i hver hånd, gjerne samtidig som han retter på brillene. Han gir meg følelsen av å se gamle animasjonsfilmer, den gode gamle typen sånne der tangentene spretter opp av pianoet mens pianisten svever over det hele.

Marsella sendte også en tanke til Zorn der oppe – forhåpentligvis på et fly et sted – noe han sikkert også gjorde idet han slo en note feil i en komplisert konstruksjon litt senere. Men, med et lite smil, som hos en dyretemmer som enser motstand i et spesielt gjenstridig beist, spilte han bare den noten igjen – og kjørte videre.

Det samme smilet går igjen på alle de involverte i åpningskonserten. Zorns arbeider med Julian Lage, Gyan Riley og Bill Frisell – også en trio, men på ren akustisk gitar – bygger på inspirasjon fra kristen mystisisme. I domkirka spiller de mest fra siste plate, "Teresa de Ávila", med noen innslag fra "Nove Cantici Per Francesco d’Assisi".

Men det som slår oss i domkirka er at de har det så trivelig! De improviserer relativt fritt innenfor strukturene av hver enkelt komposisjon, og beriker dem med sine utfall og innspill. Det er stadige små mikrosoloer, nye vrier og konstant kommunikasjon. Det er en fryd å høre hvordan de fyller ut den stramt komponerte “Le Laudi” fra den første plata, med snirklete og lekne ekskursjoner, uten at det går ut over helheten.

Riley gjør mye av hovedtemaene. De kompliserte strenge-gangene byr på rike muligheter for små feil – og en og annen sur note dukker opp – men det er greit! Totalopplevelsen spiser de små feilene til frokost. Et publikum som overveldes av disse komposisjonene for første gang kan nesten antas å ikke merke noe i det hele tatt.

På overflaten er de åpenbart forskjellige, men det de har felles er denne lagånden. Marsella treffer feil note, Riley finner en og annen sur streng, men det som skjer, det skjer. Som publikum ser vi ikke så mye et ferdig produkt, vi ser heller et lite tidsutsnitt av en pågående prosess. Man blir ikke bedre om man ikke engang prøver å strekke seg, og da må det være lov å gjøre feil. Laget tar det på felles kappe, alltid med smil og kjærlighet. (Ja, vi er faktisk på det nivået her.)

Settet i domkirka avsluttes i denne ånd – trioen kaster seg over “Dansa Estática”, en komplisert seanse som skyver laget til sitt ytterste – og det går på et vis, mens gleden over å få prøve og feile stråler mot oss.

Om noen spør meg: Det John Zorn skal ha mest respekt for etter denne dagen, er at han har greid å dyrke frem en kultur der sterke fagpersoner ikke bare leverer på høyeste nivå, men også trives og har det moro. De har et felles mål som alle jobber mot, men de er frie til å utforske forskjellige veier frem dit, og de utfordrer seg selv og hverandre på veien. Det er lov å gjøre feil, feilene dine gjør deg bedre, og da blir laget bedre.

Å skape et slikt miljø er svært sjeldent. Spør hvem som helst i konferanseutsatt sektor, og de vil fortelle deg at dette er gullstandarden i en annen mystisk praksis, nemlig kunnskapsledelse. Om Zorn kunne puttet denne formelen på flaske (eller en Powerpoint), kunne han turnert med foredrag og blitt en holden mann. Men det er antagelig en rent intuitiv ting for ham. Helt mystisk, antagelig.

Konklusjonen for dag én er iallfall klar: Godkjent fravær!

Del på Facebook | Del på Bluesky