John Zorn: Bagateller i redusert form

Ikke bare er sjefen ute av spill, men artistfølget er redusert av streik og sykdom. Likevel fikk vi en høyst verdig Bagatelles-oppsetning onsdag.

---

John Zorn / Moldejazz / 20.07.22

Av Kjetil Valstadsve // 21.07.22

---

Den gangen da jazzen booket artister i 2018, var John Zorns Bagatelles Marathon den store snakkisen. Bookingen utviklet seg etter hvert til en residens, som til slutt ble til dagens abstinens, men maratonen er fremdeles selve senterstykket i festivalen.

Ideen er enkel, men ambisiøs nok: 300 komposisjoner for live fremføring, skrevet i en kort periode i 2015, fremført av 14 forskjellige ensembler og artister, som hver får spille i en halv time. Og i 2018 var dette formodentlig helt gjennomførbart (tror jeg – hvem husker vel så langt tilbake?), men Kris Davis bommet på siste vindu i tid og rom, og John Medeski og Erik Friedlander ble som kjent forhindret. Julian Lage stepper inn som dagens John Zorn i Masada, og da er vi oppe i 10 av 14. Jaja. Det har skjedd verre ting!

Første pulje begynner med selveste Masada, som i denne sammenhengen for første gang ikke spiller Masada! Deretter følger Brian Marsella solo, og to kvartetter styrt av henholdsvis Mary Halvorson og Ben Goldberg. Men Halvorsons kvartett forekommer meg litt rustne på materialet, og steinansiktet Goldbergs rutinerte fremføring har tendenser til pliktløp.

Støyrockerne i Trigger avslutter denne delen med et helsikes spetakkel, for å si det enkelt. Bandleder og bassist Simon Hanes går umiddelbart inn i hypermodus og blir der til det er over. Selvsagt kan man spille bass med en barkrakk, hvorfor har ingen tenkt på det før?

Absolutt hørverdig, men likevel en liten nedtur fra New Masada Quartet.

Andre del løfter seg betydelig fra start med Nova Quartet, som ledes av Kenny Wollesen. Om det er fordi han er blitt husvarm i Molde, eller bare fordi han liker seg mye bedre på vibrafon, så er han uansett i merkbart større vigør her enn når vi ser ham bak trommene. Et flott sett som peker tilbake på jazzformatet Zorn ga ut mye av for 10 års tid siden.

For å gjenta det åpenbare: Gyan Riley og Julian Lage i tett samspill på akustiske gitarer er verdt hele jazzen i seg selv, åpenbart. Denne blandingen av ren kos og teknisk perfeksjon er det få andre som kan gi et publikum.

Brian Marsella Trio vender så tilbake i en kjapp seanse, før Peter Evans torturerer trompeten sin i en intens soloseanse.

Marc Ribot avslutter sammen med Trevor Dunn og Kenny Grohowski i et tungt, elektrisk og eklektisk sett. Tankene går tilbake til “Enigmata”, en grim og totalt fengslende utgivelse med Dunn og Ribot i samme tonelag. I denne utgaven er de supplert med trommer, som Kenny Grohowski betjener i rendyrket metall-stil.

Dette var antagelig en av de siste maratonene verden får sett, på overtid etter en pandemisk pause, så det var kjedelig å få dem redusert på denne måten. Det var også første gang man virkelig savnet konferansieren og fortelleren Zorn. Fra sykesenga i New York sender han varme tanker og er glad for at residensen tross alt fungerer så bra som den gjør, selv uten ham. Det er også litt rørende å se at den eneste musikeren han regner som utbyttbar er han selv! En hard regel i alle andre sammenhenger er at hvis en av musikerne i en konstellasjon ikke kan, så avlyses konserten.

Men jeg forestiller meg at han ville ha rammet inn opplevelsen i en større kontekst og skapt mer feststemning, om han hadde vært her. For det er en fest, vi er kanskje bare blitt for godt vant. Og vi regner med, nei forventer, å bli totalt ødelagt av en ad-hoc Electric Masada i helspenn på residentens siste dag. Mer om dette i morgen!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky