Tradisjonsbæreren Lyle Lovett

Hvis du leiter etter en mann med stil, kan du like gjerne avlegge Lyle Lovett en visitt.


Han har alltid befunnet seg i den store country-sekken. Som når han gjør «On The Road Again» med Willie Nelson, The Avett Brothers, Bobby Bare og Chris Stapleton. Men du kjenner ham også som stilfull balladetolker, som i «North Dakota» - det nærmeste man kommer en slags definisjon av americana.

Lyle Lovett har alltid vært glad i store band, og nå er han tilbake i tida da jazz var dansemusikk. Han åpner faktisk med Horace Silvers (1928-2014) «Cookin’ At The Continental». Smoking, strutteskjørt eller lang kjole, til tonene av et digert band. Tidvis minner han ikke reint lite om Michael Bublé.

Han går i samme spor når han gjør «Straigthen Up And Fly Right» (Nat King Cole, Irving Mills), en låt fra krigens dager – andre verdenskrig, altså. «Gee, Baby, Ain’t I Good To You» er en slow fox (tror jeg), en duett med Lovetts mangeårige venninne Francine Reed. Hun dukker opp i flere spor.

Hva med en skikkelig tåreperse? «Her Loving Man» er Lovetts egen komposisjon, framført i trestemt sang med Keith Sewell og Luke Bulla – til tonene av akustisk piano, fiolin og steelgitar. Sukk, hjerte …

Hvorfor 12. juni, tenker du kanskje? Tittelen henspeiler faktisk ikke på det faktum at vi snart befinner oss i juni. Tvillingene han har fått med kona April fyller fem år 12. juni! En søt liten bursdagssang, har det blitt.


Et stilreint album. Virkelig stilig, på alle vis.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Lyle Lovett: My Baby Don't Tolerate

(10.02.04) Lovetts første plate med nye sanger på godt og vel sju år, men ikke forvent noen overraskelser. "My Baby Don't Tolerate" er "The Road To Ensenada" ('94) opp ad dage.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.