Tradisjonsbæreren Lyle Lovett

Hvis du leiter etter en mann med stil, kan du like gjerne avlegge Lyle Lovett en visitt.


Han har alltid befunnet seg i den store country-sekken. Som når han gjør «On The Road Again» med Willie Nelson, The Avett Brothers, Bobby Bare og Chris Stapleton. Men du kjenner ham også som stilfull balladetolker, som i «North Dakota» - det nærmeste man kommer en slags definisjon av americana.

Lyle Lovett har alltid vært glad i store band, og nå er han tilbake i tida da jazz var dansemusikk. Han åpner faktisk med Horace Silvers (1928-2014) «Cookin’ At The Continental». Smoking, strutteskjørt eller lang kjole, til tonene av et digert band. Tidvis minner han ikke reint lite om Michael Bublé.

Han går i samme spor når han gjør «Straigthen Up And Fly Right» (Nat King Cole, Irving Mills), en låt fra krigens dager – andre verdenskrig, altså. «Gee, Baby, Ain’t I Good To You» er en slow fox (tror jeg), en duett med Lovetts mangeårige venninne Francine Reed. Hun dukker opp i flere spor.

Hva med en skikkelig tåreperse? «Her Loving Man» er Lovetts egen komposisjon, framført i trestemt sang med Keith Sewell og Luke Bulla – til tonene av akustisk piano, fiolin og steelgitar. Sukk, hjerte …

Hvorfor 12. juni, tenker du kanskje? Tittelen henspeiler faktisk ikke på det faktum at vi snart befinner oss i juni. Tvillingene han har fått med kona April fyller fem år 12. juni! En søt liten bursdagssang, har det blitt.


Et stilreint album. Virkelig stilig, på alle vis.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Lyle Lovett: My Baby Don't Tolerate

(10.02.04) Lovetts første plate med nye sanger på godt og vel sju år, men ikke forvent noen overraskelser. "My Baby Don't Tolerate" er "The Road To Ensenada" ('94) opp ad dage.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.