The Dogs – El Verdugo: Denne gangen med lyd på plata, heldigvis!

Da var dagen kommet, The Dogs slipper sin årlige plate, denne gangen med lyd på vinylen. Platebutikken Big Dipper solgte ut alle de 200 eksemplarene de hadde av «El Verdugo» i januar, og da var det ikke musikk på vinylplatene.


«El Verdugo» åpner med dystre «Melt», en av singlene, og orgellyden gjør det lett å tenke på Murder City Devils når Schau & co. velter ut av høyttalerne. Det andre som er slående, er at lyden er bedre enn på de siste platene - akkurat som om produksjonen er mer påkostet denne gangen. Det er også stor variasjon i uttrykk på «El Verdugo»: Fra den raske rockelåta «Fuck It Let’s» til introen på «And Pain Said Nothing» er det stor avstand, rent sonisk. Likevel hører man med én gang at det er The Dogs, uansett hva slags låt de spiller.

Trond Andreassen fra The Richochets bidrar på «Whispered Apologies», en melankolsk låt som står igjen som en av de kuleste på plata. Den karakteristiske stemmen hans er med på å løfte låten, og den klinger fint i duett med den mer grumsete stemmen til Kristopher Schau.

Det er også en del sterke refrenger på «El Verdugo», som f.eks. «Sanity Is History», som vi antar er det som skal være allsanghymnen fra denne plata. Også vittige «Doomsday Prepper» og sinte «Where The Man Beast Crawls» fester seg lett og er fengende som fy.

I tillegg til dette vil jeg trekke fram «The Story Of Who I Used To Be», som er litt mindre intens enn de øvrige låtene, men desto mørkere sett fra Schaus perspektiv. En fin lytteropplevelse. Når melankolien har fått vare i fem minutter blir den avløst av den kjappe rett-i-trynet-låten «Fuck It, Let’s Go», som er The Dogs på sitt beste: God stemning, enkle melodier og høy intensitet.

«El Verdugo» føles mer forseggjort og variert enn de siste platene de har sluppet, og det lover godt for konsertvåren. The Dogs går for å være et av de bedre livebandene her til lands, og nå kan de endelig stå på scenen foran folk uten munnbind og én meters avstand mellom seg og sidemannen. Uheldigvis har de vokst seg Rockefeller-store, for det ville fristet noe voldsomt med en The Dogs-gig i et litt for trangt lokale, som f.eks. Last Train, der de hadde releasekonsert for ti år siden.

The Dogs spiller med Ricochets på Rockefeller og Johndoe i Trondheim før de tar turen til Tyskland med The Good, The Bad And The Zugly rundt påske. Flere av disse låtene kommer til å fungere kjempegodt live, og med supportband av det kaliberet er det vel bare å komme seg på et show.


Del på Facebook | Del på Bluesky

GBZ og The Dogs på Europaturné i 2022

(17.12.21) Når det nærmer seg påske, vil både The Good, The Bad And The Zugly og The Dogs være ute med nye album. Ja, de skal til og med på turné sammen.


Nyttårsrakett fra The Dogs

(04.01.21) Praksis i musikkbransjen for tida er at alle nye album kommer på en fredag. The Dogs vil det annerledes; her er rutinen at nytt album kommer første mandag i et nytt år - og 2021 er intet unntak.


Solid rockepakke i Kristiansand

(11.02.20) (Kristiansand/PULS): To høypotente rockeband delte scene på Kick lørdag kveld, foran et pent antall feststemte publikummere.


The Dogs gneldrer som aldri før

(08.01.20) Mange vil mene at det ikke blir januar uten et nytt album fra The Dogs. I begynnelsen av januar 2020 er de bedre enn noen gang.


Bikkjene biter! Hardt!

(02.01.17) Sugen på litt støyrock etter fete julemiddager? The Dogs gir deg årets første og kanskje aller feteste hovedrett!


Kjøterne biter imponerende godt fra seg

(12.01.16) Nå har Kristopher Schau begynt å skrive riktig så fine låter.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.