The Dogs – El Verdugo: Denne gangen med lyd på plata, heldigvis!

Da var dagen kommet, The Dogs slipper sin årlige plate, denne gangen med lyd på vinylen. Platebutikken Big Dipper solgte ut alle de 200 eksemplarene de hadde av «El Verdugo» i januar, og da var det ikke musikk på vinylplatene.


«El Verdugo» åpner med dystre «Melt», en av singlene, og orgellyden gjør det lett å tenke på Murder City Devils når Schau & co. velter ut av høyttalerne. Det andre som er slående, er at lyden er bedre enn på de siste platene - akkurat som om produksjonen er mer påkostet denne gangen. Det er også stor variasjon i uttrykk på «El Verdugo»: Fra den raske rockelåta «Fuck It Let’s» til introen på «And Pain Said Nothing» er det stor avstand, rent sonisk. Likevel hører man med én gang at det er The Dogs, uansett hva slags låt de spiller.

Trond Andreassen fra The Richochets bidrar på «Whispered Apologies», en melankolsk låt som står igjen som en av de kuleste på plata. Den karakteristiske stemmen hans er med på å løfte låten, og den klinger fint i duett med den mer grumsete stemmen til Kristopher Schau.

Det er også en del sterke refrenger på «El Verdugo», som f.eks. «Sanity Is History», som vi antar er det som skal være allsanghymnen fra denne plata. Også vittige «Doomsday Prepper» og sinte «Where The Man Beast Crawls» fester seg lett og er fengende som fy.

I tillegg til dette vil jeg trekke fram «The Story Of Who I Used To Be», som er litt mindre intens enn de øvrige låtene, men desto mørkere sett fra Schaus perspektiv. En fin lytteropplevelse. Når melankolien har fått vare i fem minutter blir den avløst av den kjappe rett-i-trynet-låten «Fuck It, Let’s Go», som er The Dogs på sitt beste: God stemning, enkle melodier og høy intensitet.

«El Verdugo» føles mer forseggjort og variert enn de siste platene de har sluppet, og det lover godt for konsertvåren. The Dogs går for å være et av de bedre livebandene her til lands, og nå kan de endelig stå på scenen foran folk uten munnbind og én meters avstand mellom seg og sidemannen. Uheldigvis har de vokst seg Rockefeller-store, for det ville fristet noe voldsomt med en The Dogs-gig i et litt for trangt lokale, som f.eks. Last Train, der de hadde releasekonsert for ti år siden.

The Dogs spiller med Ricochets på Rockefeller og Johndoe i Trondheim før de tar turen til Tyskland med The Good, The Bad And The Zugly rundt påske. Flere av disse låtene kommer til å fungere kjempegodt live, og med supportband av det kaliberet er det vel bare å komme seg på et show.


Del på Facebook | Del på Bluesky

GBZ og The Dogs på Europaturné i 2022

(17.12.21) Når det nærmer seg påske, vil både The Good, The Bad And The Zugly og The Dogs være ute med nye album. Ja, de skal til og med på turné sammen.


Nyttårsrakett fra The Dogs

(04.01.21) Praksis i musikkbransjen for tida er at alle nye album kommer på en fredag. The Dogs vil det annerledes; her er rutinen at nytt album kommer første mandag i et nytt år - og 2021 er intet unntak.


Solid rockepakke i Kristiansand

(11.02.20) (Kristiansand/PULS): To høypotente rockeband delte scene på Kick lørdag kveld, foran et pent antall feststemte publikummere.


The Dogs gneldrer som aldri før

(08.01.20) Mange vil mene at det ikke blir januar uten et nytt album fra The Dogs. I begynnelsen av januar 2020 er de bedre enn noen gang.


Bikkjene biter! Hardt!

(02.01.17) Sugen på litt støyrock etter fete julemiddager? The Dogs gir deg årets første og kanskje aller feteste hovedrett!


Kjøterne biter imponerende godt fra seg

(12.01.16) Nå har Kristopher Schau begynt å skrive riktig så fine låter.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.