Kjøterne biter imponerende godt fra seg
Nå har Kristopher Schau begynt å skrive riktig så fine låter.
Jeg har aldri vært så begeistra for dem, men dette liker jeg – et faktum jeg antar de involverte tar som et illevarslende tegn. I ettertid, i møte med dette albumet, skjønner jeg at jeg i sin tid feide litt for enkelt forbi det forrige utspillet, «The Tears Are Voodoo» (2014). Men dette er likevel sjumilssteg i riktig retning.
Det er selvfølgelig lett å ty til David Bowie som referanse i dag, men det er helt sant: Hvis glamrock-perioden til Bowie befinner seg i den ene ytterkanten, kan du sette Lemmy og Motörhead i den andre. Midt i mellom – sjangermessig – plasserer The Dogs seg – og da er vi vel over i sekkebetegnelsen garasjerock. Komplisert? Jeg tror du skjønner. I bunn og grunn ganske streit rock’n’roll.
Lytt til «I’m Not Impressed», og kom ikke her å si at den ikke har mye til felles med Motörhead-klassikeren «Ace of Spades». Christian Spro styrer forresten sine keyboards (mest orgel) på fortreffelig vis.
I front av det hele brøler Kristopfer Schau - en god vokalist, som faktisk tidvis evner å balansere på den tynne linja mellom «vanlig» vokal og den som vanligvis tilhører dødsriket.
Det slår meg hvor forseggjort det lyder. Jeg har latt meg fortelle at de gjør så godt som alt live i studio. Det høres ikke sånn ut. Dette låter velprodusert, ikke minst er gitararbeidet til Mads Martinsen oppsiktsvekkende patent. Det er stil over det, faktisk såpass at det er lov å sende tankene til både Mick Ronson og Slash. Og det låter steintøft med munnspill oppi alt bråket.
Jeg har aldri sett dem i levende live. Men når sjansen byr seg, skal jeg passe på å være på alerten. Ser akkurat nå at de spiller på Rockefeller 6. februar. Later til å være en god anledning.
THE DOGS
Swamp Gospel Memories
Astma Records
Del på Facebook | Del på Bluesky