Nyttårsrakett fra The Dogs

Praksis i musikkbransjen for tida er at alle nye album kommer på en fredag. The Dogs vil det annerledes; her er rutinen at nytt album kommer første mandag i et nytt år - og 2021 er intet unntak.


Når The Dogs gir ut nytt album, er det fristende å si: Se her. Og her. Så enkelt er det imidlertid ikke, og en sånn oppførsel ville jo vært grovt krenkende.

Det jeg forsøker å si, er at The Dogs nok en gang er ute med et høypotent album. Her er ikke mye nytt reint stilmessig - noe sånt ville forresten vært en hån mot fansen - og det river og røsker. Her fins noen overraskende, nærmest pop-vennlige akkordvendinger, og gitarlyden er titt og ofte puddelrock-aktig.

"Meat Vulgarity" er ei skikkelig perle.

Bandet befinner seg midt mellom tungrock og hard metal. Men se så, om de ikke kommer opp med en helt OK ballade. «Someone» åpner med et munnspill som sender tankene til Supertramps «School»! Men sangen avslører også Kristopher Schau som vokalist. Dette kan han rett og slett ikke.

Ellers opptrer han upåklagelig, både som låtskriver og sanger.

Det mest opplysende er da kanskje å gi ordet til Schau?

«Planen, i januar da vi slapp «Crossmaker», var at vi skulle ta alle penga vi tjente på klubbturneen og festivalsommeren og dytte det inn i neste album. For første gang på alle disse åra følte vi at vi kom til å ha nok penger til å kunne tråkke til litt skikkelig. Vi kontakta svensken Chips K som har produsert Hellacopters, Nomads, generelt alt som låter perfekt og begynte å sende demoer over grensa til Sverige. Han var 100% om bord og studio blei booka i Stockholm og Gøteborg for april. Alt var flott. Så kom mars. Covid 19 (heretter, for lesbarhetens skyld, kalt «Hurtigruta») pælma jo alle de planene ettertrykkelig i dass. Ikke bare fikk vi ikke inn penger eller merch-inntekter fra de store byene på turnelista som Oslo, Bergen eller Trondheim siden alt av spilling blei avlyst, men sjølve gullkua, festivalsommeren, røyk også. Vi hadde med andre ord ikke et Kurt Nilsen-size badekar med kontanter å meske oss i. Det blei jo fort verre selvfølgelig. Grensa blei stengt og Chips fikk Hurtigruta. Fristene fra myndighetene var allikevel såpass korte og når ting blei åpna litt så valgte vi å tviholde på håpet. Ingen grunn til ikke å fortsette og utvikle demoene over mail med Chips (heretter kalt «Anne B. Ragde»). 18 demoer ble det etter hvert og Anne B. Ragde var involvert hele veien, men den ihjælpulte Hurtigruta ville jo ingen ende ta, så månedene bare rant på og plutselig satt vi der i oktober uten album for 2021. Gudskjelov var ikke de andre i bandet like glade i å gi opp som meg, så de fikk stabla opp et midlertidig oppsett i øvingslokalet (heretter kalt «tykktarmen») og hanka inn Anders Nordengen (heretter kalt «Times New Roman 12») som kanskje er den som skrur aller, aller fetest lyd om dagen til å komme opp med en løsning som ville funke i tykktarmen. Anne B. Ragde blei informert om at vi utsatte opplegget i Sverige til Hurtigruta var over og ba ham velge låter for 2022-albumet fra de 18 demoene vi hadde jobba med. Komisk nok valgte han IKKE å ha med 6 av våre favoritter. Perfekt! Da kunne Times New Roman 12 få våre favoritter pluss 4 til. Resultatet blei, for vår del i hvert fall, meget overraskende. Konklusjonen var innlysende; band trenger jo ikke studiorom lenger! Betale høl i lomma for et dyrt dumt rom med rævva luft, når vi alle sammen allerede betaler husleie på billigere varianter sjøl (aka tykktarmen)? Skulle det bli en folkeavstemming om temaet så blir det et «nei» i urna fra oss i hvert fall. Det låter jo så uendelig mye freskere og hardere i tykktarmen enn det har gjort av oss på årevis. Mulig det er Hurtigruta som har gjort det altså, at isolasjonen og grininga på hjemmekontoret fikk sitt naturlig utbrudd der nede. Kanskje det er Times New Roman 12s friske ører og instinkter, eller kanskje vi bare har blitt bedre til å lage låter? Samma kan det være. Ny skive er det åkkesom. Og kjære kritiker (heretter kalt «spiseforstyrra»), jeg veit du har lyst til å lese masse Hurtigruta inn i cover, albumtittel og tekster. Drit i det. Det er 100 tilfeldig. Akkurat som at du blei spiseforstyrra.»

Innspillinga er støtta av en halv million statlige kroner.

THE DOGS
Post Mortem Portraits of Loneliness
Drabant Music


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Dogs – El Verdugo: Denne gangen med lyd på plata, heldigvis!

(04.03.22) Da var dagen kommet, The Dogs slipper sin årlige plate, denne gangen med lyd på vinylen. Platebutikken Big Dipper solgte ut alle de 200 eksemplarene de hadde av «El Verdugo» i januar, og da var det ikke musikk på vinylplatene.


GBZ og The Dogs på Europaturné i 2022

(17.12.21) Når det nærmer seg påske, vil både The Good, The Bad And The Zugly og The Dogs være ute med nye album. Ja, de skal til og med på turné sammen.


Solid rockepakke i Kristiansand

(11.02.20) (Kristiansand/PULS): To høypotente rockeband delte scene på Kick lørdag kveld, foran et pent antall feststemte publikummere.


The Dogs gneldrer som aldri før

(08.01.20) Mange vil mene at det ikke blir januar uten et nytt album fra The Dogs. I begynnelsen av januar 2020 er de bedre enn noen gang.


Bikkjene biter! Hardt!

(02.01.17) Sugen på litt støyrock etter fete julemiddager? The Dogs gir deg årets første og kanskje aller feteste hovedrett!


Kjøterne biter imponerende godt fra seg

(12.01.16) Nå har Kristopher Schau begynt å skrive riktig så fine låter.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.