Elton John - og et titalls venner

Sir Elton John (74 år) skulle egentlig på turné med «Farewell Yellow Brick Road» da Covid-19 skjedde, så da dro han like godt i studio og spilte inn låter med en rekke venner - delvis over zoom, delvis med glassvegg mellom dem. Resultatet har blitt hans 32. album, og dermed kan han feire utgivelser gjennom sju tiår. Så der oppe er han - sammen med kolleger som Bob Dylan, Neil Young Paul McCartney, Joni Mitchell og The Rolling Stones.

Av Siri Bjoner // 27.10.21

Nå er det «The Lockdown Sessions» som gjelder. Opp gjennom årene har Sir Elton samarbeidet med mange artister fra ulike genre. De fleste låtene er nye, men enkelte har blitt gitt ut tidligere (dog ikke av Elton sjøl). Jeg kan være snill og si at her finnes noe for enhver smak, dessverre. Ved første gjennomlytting er det deilig med klassisk Elton John og mye bra duetter – men ved andre og tredje og fjerde gjennomlytting er det flere låter som jeg har mest lyst til å hoppe over.

"Cold Heart (Pnau remix)" (with Dua Lipa)

En oppjaga, remixa versjon av «Sacrifice» med store doser «Rocket Man». Det burde vel aldri kunne bli helt feil? Dessverre ødelegges den av en rytmeboks som ligger og vaker gjennom nesten hele låten. Det er dansbart, men akk så uinteressant låta blir av det.

"Always Love You" (with Young Thug and Nicki Minaj)

Jeg trodde først at det var PCen min som drev med en forvrengning av lyden, men ettersom det låter like underlig på alt jeg har spilt den på, må jeg bare innse at den bare høres veldig snodig ut. «I will always» ... nei. Beklager.

"Learn To Fly" (with Surfaces)

Tredje låta - og jeg husker plutselig hvorfor jeg sluttet å høre på nytt Elton-materiale. Her burde produsenten satt en stopper. Kjemien mangler fullstendig og låta henger ikke sammen.

"After All" (with Charlie Puth)

Bortsett fra at denne kunne vært på soundtracket til «Titanic», er dette egentlig første låta på skiva som ikke irriterer meg ved femte gjennomlytting.

"Chosen Family" (with Rina Sawayama)

Til tross for litt musikal-følelse, så er dette første låta som er brukbar. Teksten minner litt om episoden i «Friends» der Joey skal hjelpe Monica og Chandler skrive bryllupsløfter, og han har med «giving and receiving» i hver eneste setning. Hvis man greier å overse teksten, er sangen helt grei.

"The Pink Phantom" (Gorillaz featuring Elton John and 6lack)

Og så dukker denne opp. Litt som første gang jeg hørte «Heart's Filthy Lesson» på radioen. Jeg måtte faktisk dobbeltsjekke at jeg fremdeles hørte på samme skiva.

For hva får man når man kombinerer et virtuelt band, en rapper og Elton John? Noe som låter spektakulært som David Bowie i sin beste tid. Det høres snodig ut, men funker faktisk. Det er en vakker liten ballade. Elton får vist frem stemmeprakten sin for første gang på skiva, og det virker som dette er første låta der man faktisk har jobbet med materialet for å få det til å fungere.

Dersom plata hadde begynt her, hadde den vært perfekt. Denne har allerede blitt spilt et par ekstra ganger, for den er vakker!

"It's a Sin" (Global Reach Mix) (with Years & Years)

Klassikeren fra Pet Shop Boys i ny drakt. Jeg sitter i stolen og danser. Det finnes to varianter coverlåter: De som prøver å lage en mest mulig tro versjon, som gjerne feiler spektakulært fordi ingen kan måle seg med originalen (jf. Trent & Mariqueen Reznor med Atticus Ross, «Fashion» som kom tidligere i år) og så er det låter der artisten gjør låta til sin egen (Johnny Cash, «Hurt»).

Da Pet Shop Boys slapp singelen i 1987, var den en kritikk av den katolske skolen Neil Tennant gikk på. «Father forgive me» funker også greit for Elton John, som har blitt kritisert hele sin karriere for sitt privatliv.

Elton John kan disco. Elton John kan disco - uansett hvor gammel han har blitt. Elton John er disco. Dette er en perle av en låt, og selv om jeg ikke har hørt mye på Elton de siste tre tiår, er denne medvirkende til at jeg gleder meg til turneen som kommer! Og ja, denne har jeg hørt noen ganger, for jeg digger denne versjonen av låta. Jeg har til og med spilt originalen. Og sett på videoen. Og sammenlignet. Og jeg synes begge versjoner er geniale.

"Nothing Else Matters" (Miley Cyrus featuring Watt, Elton John, Yo-Yo Ma, Robert Trujillo and Chad Smith)

Jeg ble advart om at Dave Gahan (Depeche Mode) hadde en versjon av Metallica-klassikeren på «The Metallica Blacklist». Den gjør det direkte vondt å høre på – som å vente i over fem minutter på at maling skulle tørke. Det skjedde ingenting. Men Miley Cyrus med venner? Igjen, noen artister greier å gjøre noe helt eget med coverlåter. Denne er bare fantastisk.

Dette er et samarbeidsprosjekt som fungerer utrolig godt. Videoen er også nydelig. Se den. Hør på den. Miley Cyrus har en fantastisk rå stemme, Yo-Yo Ma synger med celloen, dette er bare så perfekt at jeg må bare høre på den én gang til før jeg går videre ...

"Orbit" (with SG Lewis)

Har man gitt ut popmusikk lenge nok, blir det dessverre noen kjedelige sanger også. Denne går det veldig greit å hoppe over, for selv om den er pop’ete så er det ingenting spesielt ved den. Den låter masseprodusert og uinspirert. Dansbart, helt klart, bare kjedelig.

"Simple Things" (with Brandi Carlile)

Elton John har en stemme som også passer til litt mer countryinspirert materiale. «Simple Things» er en slik, og Brandi Carlile er et nytt og trivelig bekjentskap for meg. En søt liten balladesak som fungerer godt.

"Beauty In The Bones" (with Jimmie Allen)

Introen er kjedelig, men låta plukker seg opp etter hvert. En glad og dansbar låt. Igjen er en fullt brukbar discolåt blitt ødelagt, glattpolert etter en standardoppskrift som gjør det hele ganske intetsigende. Bare for kjedelig, dessverre.

"One Of Me" (Lil Nas X featuring Elton John)

En morsom liten pop rap-låt. Litt usikker på verdien av Eltons lille klimpring på pianoet i de siste tolv sekundene. Jeg har hørt gjennom låta noen ganger nå, og kan ikke si jeg greier å sortere ut noe annet han har bidratt med.

"E-Ticket" (with Eddie Vedder)

Eddie Vedder (Pearl Jam) har lirket ut rockefoten til Elton, og dette er en liten juvel. Hvorfor det er så mye kjedelig autotuning på denne samlingen, når han her viser at han fortsatt kan rocke ved pianoet skjønner ikke jeg. Man blir i godt humør av dette. Elton John på sitt aller beste!

"Finish Line" (with Stevie Wonder)

Dette låter som du forventer. Ingen overraskelser. Elton John, Stevie Wonder og gospelkor.

"Stolen Car" (with Stevie Nicks)

Her var det mye «Your Song». Det gjør absolutt ingenting, for «Your Song» er fortsatt vakker - og Stevie Nicks har en fantastisk stemme som passer perfekt til Elton John! Selv om teksten, igjen - Our love was like a stolen car? Men i motsetning til «Chosen Family», er kjemien mellom Elton og Stevie så fantastisk at det ikke gjør noe.

"I'm Not Gonna Miss You" (with Glen Campbell)

Klassisk Elton John, som kunne vært gitt ut når som helst over de sju tiårene han har hatt utgivelser. Noen artister mister deler av stemmeregisteret med alderen – men her beviser han til fulle at alder ikke er noen hindring.
Flere av låtene på denne skiva har blitt utgitt tidligere. «I’m Not Gonna Miss You» ble opprinnelig utgitt i 2014 (Campbell døde i 2017), men den passer godt inn i samlingen.

Det er alltid vanskelig å bedømme en slik «samleskive». Denne er såpass variert (og regnes heller ikke som et rent studioalbum, men et «samarbeidsalbum») at materialet må bedømmes litt låt for låt. Det er synd. Personlig synes jeg at ni av låtene er knallbra, og resten låter som det har blitt hivi med for å tiltrekke fansen til kollaboratøren.

Og det er synd, for det som er bra er så utrolig bra. Her har man en av verdens mest konsistente og dyktige pianister, med en stemme som har holdt samme fantastiske kvalitet siden 1960-tallet, som har en utrolig gave med å kunne skrive fantastiske låter som holder seg i tiår etter tiår. Jeg kommer ikke på en eneste artist som er i nærheten av ham, på noe vis. Mannen er rett og slett et geni – når han får lov.

Jeg synes det er direkte trist når man kan høre potensialet i noe, og så drukner det i svada. Jeg synes det er fryktelig å ikke kunne skrive «Hele skiva er knallbra!» - og innerst inne håper jeg at det er jeg som er sær som ikke liker de siste syv låtene. (Nei, Siri – det er ikke du som er sær! –Red.)

For jeg skjønner ikke hvorfor de siste syv låtene er tatt med. Jeg sliter med å forstå hvorfor produsentene har sett behov for å ødelegge dem med å dytte inn fejke rytmer, med å overprodusere og glattpolere og gjøre alt så dørgende uinteressant. Jeg trodde faktisk vi var ferdig med det tullet på 90-tallet, tiden der hovedpoenget blant det meste som ble produsert var at det skulle være dansbart. Låtene hadde ikke nødvendigvis blitt mindre kjedelige, men de hadde i hvert fall ikke vært irriterende.

Ikke minst savner jeg en helhet over skiva. Det er en kunst å sette sammen et så variert låtmateriale til noe som flyter, uansett om det er på skive eller live, og her har de feilet fullstendig. Med en tittel som «The Lockdown Sessions» hadde jeg forventet mer ærlig musikk, som ikke skulle ødelegges av overivrige produsenter.

Min konklusjon? Hadde denne blitt gitt ut for 30 år siden, og kun på vinyl, hadde skiva fått støve ned hos meg. Men i dag kan man lage spillelister, og selv velge hva man liker og vil høre på. Man trenger ikke spille hele skiva om man ikke vil. Og så kan man sette sammen rekkefølgen som man selv vil. Men jeg er kanskje gammeldags som ønsker en helhet, som ønsker at skiva føles gjennomtenkt og planlagt?

Dog regner jeg med at den kommende turneen blir fylt av klassikerne, av mannen med de sinnssyke solbrillene og magiske hender som tryller frem de lekreste toner av den lokale Steinwayen og stemmen som tydeligvis aldri blir gammel. Og da spiller det ingen rolle hvordan forrige utgivelse låt.