Det er bare å takke – farvel, Elton John!
En uangripelig slutt på en over 50år lang karriere - farvel til den gule murveien.
Elton John / Farewell Yellow Brick Tour, Telenor Arena / 21.05.22
Lørdag 21. mai holdt Elton John konsert nr. 219 av sin “Farewell Yellow Brick Road Tour”. Det var hans 39. konsert I Norge. Søndag 22. mai har han sin aller siste konsert på norsk jord noen gang, før han beveger seg videre til Europa-delen av konserturneen og avslutter karrieren - i det minste som turnerende musiker, i Watford, England.
Konsertarena for anledningen er Telenor Arena, to kvelder back-to-back, fullstappet og utsolgt i tre år. Ingen ståplasser, med oppfordring til å “dance and express yourself, but do it in front of your seat”.
Med seg på scenen hadde Elton fullt band, med det som for flere var kjente fjes. Dette er karer han har turnert med ham ved flere anledninger over mange år. Blant dem, tre publikumsvinnere: Davey Johnstone på gitar, Nigel Olsson på trommer, Ray Cooper på perkusjon. Cooper med sitt engasjerte tamburin - og bongotrommespill, ble en storfavoritt på mobiltelefonene som flittig knipset i vei bilder til sosiale medier - og til minneboka.
La oss notere noen fakta først:
1) Ingen film-musikk, ingen musikal musikk.
2) Svært få sanger fra 90-tallet og 00-tallet.
3) Det er den siste turneen, det er absolutt ingen tvil.
4) Musikken står i fokus, scenen er liten, lysshow og sceneshow er forbeholdt store skjermer, Elton tvinger seg til et par runder for å vinke til publikum, men er begrenset i sine bevegelser (også grunnet skader i fjor). Og selv om folk koser seg og danser såvidt, er det lite bevegelse i publikum annet enn stående applaus.
Det vil si, når han snur seg mot scenen og sier “Time to dance, here we go” før han setter i gang med “Burn Down The Mission” - er det kanskje en slags oksymoron. Men okay, la gå. Vi danser i hjertene og minnene.
For dette er en slags nostalgisk og vemodig avslutning på en karriere, men også farvel med egne opplevelser knyttet til tidene han har underholdt oss. Mulig det preger publikum noe. Under gleden og blinkende lysbriller kjøpt ved inngangen – ligger det ikke noe tungt og vemodig over stemningen?
Du innser ganske fort at uavhengig av tempo og trøkk på de ulike sangene, så bærer musikken mye emosjon, som nå oppleves for siste gang - jo det kan være ganske sterkt for mange.
Elton har valgt svært spesifikke sanger til konserten – vi får selvfølgelig noen av de aller største slagerne. Men han har også tatt med mindre mainstream-sanger – dog meget velkjente - som “Mercy On The Criminal”, “Take Me To The Pilot”, “Funeral For A Friend” og “Burn Down The Mission”.
Langlåtene fra 70- og tidlig 80-tall; her er bandet tro mot konseptet de hadde den gang, med instrumentale og dramatiske mellomspill og syrete gitarsoloer. Og de koser seg. Og når bandet koser seg, koser Elton John seg. For jo, selv om han er et one-man-show, er det tydelig at både prestasjon og humør stiger når de går i gang med sanger også bandet setter spesielt stor pris på.
Men det koster. Mannen er jo 75 år gammel. Leveransen på piano er som alltid fullstendig feilfri. Vokalprestasjonen er selvfølgelig sterk, men å holde det gående i to og en halv time med kun to antrekksbytter som pause – ja, det tærer på.
Starten av konserten ga oss de sterkeste vokalprestasjonene; her viste han glimt av tonalitet fra tidlige år I karrieren. Kan være jeg innbiller meg dette, som overengasjert anmelder- men jeg tror han ønsker å gi absolutt alt på denne turneen. Dette er avskjed med et helt liv han nå ser seg ferdig med.
Størst vokalmessig: “Border Song”, som han tilegner Aretha Franklin, “Have Mercy On The Criminal”, favoritten til gitarist Davey Johnstone (det merkes også), “Take Me To The Pilot”, hvor Ray Cooper nesten stjeler showet, og “Someone Saved My Life Tonight”, som Elton selv sier er “my favourite song I’ve ever written”. Her henter produksjonen også fram originaltegninger fra LP-coveret til “Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy”. Det gir en ordentlig følelsesladet nostalgitripp.
Mot slutten må han dessverre ty til et par vokalgrep for å redde seg inn - det funker helt fint, men du merker det blir noe mer triller og litt mer autopilot. “I’m Still Standing” med henvisninger til hele sin karriere, pek til en ny global hit i alder av 75 med “Cold Heart”. “Goodbye Yellow Brick Road” runder av konserten og et liv levd.
Et liv som har vært tungt og flott og fargerikt og mørkt og tullete og inspirerende og camp og raust og inkluderende og sært og sårt - og kjempet for.
Farewell Yellow Brick Road, Captain Fantastic forsvinner inn i landet Oz.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.