Ønskekonserten med Elton John

Han tråkker i gang med "Love Lies Bleeding", og håver likegodt inn den første stående applausen fra et stappfullt Spektrum i etterkant av den aller første sangen. Velkommen til Ønskekonserten med Elton John.

---

Elton John / /

Av Arild Rønsen // 03.06.02

---

Elton John er en underlig liten skrue. Jeg holdt nesten på å skrive en underlig liten klump; det er ikke vondt ment - men det er sånn han ser ut, der han til stadighet reiser seg fra sin pianokrakk for å motta folkets høyst fortjente hyllest.

For øyeblikket virker han som en evighetsmaskin. Snodig nok; gjennom store deler av sitt voksne liv har frokost, lunsj, middag og nattmat bestått av gin tonic. Hans liv på veien, hans seksuelle legning, hans... vel - alt tatt i betraktning ville det ikke vært noen bombe om han i dag hadde delt bolig med Freddie Mercury.

Han følger opp med "Bennie And The Jets", også den fra hans beste album gjennom tidende, "Goodbye Yellow Brick Road" (1973) - men han gnistrer ikke. Dessuten er regien på videoskjermene urkjedelig. To utsnitt: Elton John i nærbilde, eller Elton Johns fingre på piano; hele tida filma fra venstre, slik at alt vi ser er hans relativt passive venstrehånd.

"Daniel" kommer; hans første åpne skildring av homoseksuell kjærlighet. Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke har kosta på seg et par koredamer, men han får hele tida god hjelp av sine medmusikere i de partiene der vokalen beveger seg i tynnere luftlag. Ikke minst her:

- Butterflies are free to fly... Vi er over i "Someone Saved My Life Tonight" - og nå begynner det å bli alvor. Bandet låter fantastisk; akkurat slik det låt på 70-tallet. For noen vil nok dette høres merkelig ut. "Akkurat som på 70-tallet" - er ikke det ensbetydende med gammeldags, liksom? Nix. Det er sånn Elton John skal låte, og han har åpenbart skjønt det. Til og med "Sacrifice" gjør han nå helt aleine, med akustisk piano som komp.

Men dermed har vi foregrepet begivenhetenes gang en smule. - Reagan og Bush, mener Elton John - hva gjorde de den gang AIDS tok til å spre seg? Nothing. Det er fortsatt godt med popmusikere som bryr seg, og "Ballad Of The Boy In The Red Shoes" er nydelig.

Men så, mine damer og herrer, skjer dette: Dette bandet må ha spilt "Rocket Man" 1000 ganger, men i Spektrum spiller de faktisk feil. Ikke sjenerende på noen måte, men Reginald Kenneth Dwight, født 1947, må ta en ekstra runde på piano før alt igjen er på skinner. Han gjør forresten en feiende flott rock-solo - og nå er det virkelig på sin plass å la seg hylle. Publikum reiser seg for n'te gang, og herr John stikker to pekefingre i været - før han legger høyre arm på ryggen, og bukker dypt.

Han er i uptempo-hjørnet, og serverer "I Guess That's Why They Call It The Blues" i turbofart - nærmest som en forrett til vidunderlige "I Want Love", fra hans like vidunderlige fjorårsalbum "Songs From The West Coast".

Denne seansen ender på sett og vis i "This Train Don't Stop There Anymore" - før en brillefin pianointro tar oss over i "Take Me To The Pilot", og nå snakker vi gospel.

Han synger så fint, så distinkt i balladene; det er ett av knepa hans, faktisk. Ballader må også synges hardt, om du forstår. Det er tempoet som skal være nede, ikke energien.

"Sorry Seems To Be The Hardest Word" tar oss over i kveldens ene av to cover-låter. Hyggelig, at det renner inn noen kroner på kontoen til Ryan Adams. Jeg tror han ville likt Elton Johns versjon av "Oh My Sweet Carolina".

"American Triangle" tilegnes et 21-årig drapsoffer fra Wyoming, og det er faktisk slik: Musikk med innhold, uten at det blir preken av det, gir det hele en tilleggsdimensjon.

- Disse gutta har vært med meg siden før "Honky Chateau"! mener bandlederen - og introduserer Nigel Olsson (trommer) og Davey Johnstone (gitar). Da er vi tilbake i 1972, og Johnstone har ikke klipt seg siden den gang.

Det mest overraskende låtvalget kommer med "Holiday Inn", fra "Madman Across The Water" (1971).

Fet,Italic- Jeg veit ikke hvor lenge det er siden vi spilte den, sier maestro John. - Men det er lenge siden; den gang bar jeg min egen bagasje!

Herfra og ut får titlene holde; de som kjenner dem skjønner at dette etter hvert ble helt sinnsykt bra:

"I'm Still Standing", "Crocodile Rock" - 50-åringene i salen låt som et digert barnehagekor! - "Pinball Wizard", "Don't Let The Sun Go Down On Me". Helt til slutt: "Your Song".

Det absolutte høydepunkt? "Someone Saved My Life Tonight". Denne typen melodisk poprock blir ikke bedre.

- Thank God, my music's still alive...

Jeg kunne ikke sagt det bedre.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky