Prog? Jazzrock? Eberson!
Pandemien førte mange familier nær hverandre. Ikke alt i nære relasjoner var like vellykka; mange gikk hverandre på nervene. Men i tilfellet far og datter Eberson fikk Covid-19 i det minste en lykkelig utgang.
Mange kjenner Marte Eberson fra popbandet Highasakite, et band hun ikke helt stillferdig forsvant ut av for noen år siden. Men vi har i mange år fått bevis på at hun har mye «jazz» i seg. Kanskje ble strukturene i Highasakite rett og slett for stramme for Marte?
Hun fikk kanskje større spillerom i samarbeidet med Ane Brun? Eller sammen med Hedvig Mollestad i «Ekhidna»?
Pappa Jon har, naturlig nok, en adskillig lengre merittliste enn sin datter. Og han har vært med på mye! Eksempelvis de vidt forskjellige orkestrene Jazzpunkensemblet og Oslo Rhythm’n Blues Ensemble. Eller – var de egentlig så ulike? En sak er sikker: Jon Ebersons viktigste kommersielle framgang er noe helt annet enn alt annet har stelt med.
Med Sidsel Endresen som frontfigur, ble Jon Eberson Group folkeeie tidlig på 80-tallet. «It was only a dream, never meant to materialize … It was just a fantasy», sang Endresen – til rytmer i takt med 10CCs «Dreadlock Holiday». Og akkurat like mye «pop». Helt til toppen av hitlistene gikk det med «Jive Talking»; en sløy låt som kunne sklidd rett inn på et hvilket som helst Steely Dan-album.
Dette live-opptaket er fra Spellemannprisen i 1981, og det skal sies at studioutgaven er veldig mye bedre. Men du får jo et visst innblikk i at dette ikke akkurat var vågal, eksperimentell musikk:
I møte med «Between Two Worlds» synes det mest relevant å gå tilbake til bandet Jon Eberson leda midt på 70-tallet. Moose Loose, et skikkelig superband. Skiftende besetninger, men med stjerner som Haakon Graf & Brynjulf Blix (keys), Sveinung Hovensjø & Pål Thorstensen (bass), og trommeslagerne Pål Thowsen, Espen Rud og Jon Christensen! De spilte på den sagnomsuste Ragnarockfestivalen i 1974, og ga ut albumene «Elgen er løs» (1974) og «Transition» (1976).
Moose Loose spilte musikk som befinner seg i grenselandet til hva Thomas Hylland Eriksen har kommentert her i avisa, et ordskifte jeg seinere har videreført. Hvor gikk grensa - mellom Miles Davis, King Crimson og Chicago?
Hvorfor denne lange innledninga? Fordi den forteller nøyaktig hva slags musikk du får på dette albumet. Creme de la creme for alle som befinner seg i prog/jazzrock-avdelinga.
For noen måneder siden fikk vi en forsmak på «Between Two Worlds» gjennom singelen «Strange Highway». Den er for så vidt representativ; Jon Eberson har ikke mista evnen til å spa fram hektende riff og melodilinjer. Og det er fantastisk å høre Marte traktere el-pianoet som en annen Joe Zawinul eller Jon Balke!
Komponistparet/orkesterlederne har søkt studiohjelp hos Jo Berge Myhre – bass, Rune Arnesen – perkusjon og Axel Skalstad – trommer. Et på alle måter lykkelig valg.
Hvis du mener å befinne deg i målgruppa, har du ikke noe valg. Det er mulig musikken henter inspirasjon fra to verdener, men her møtes de i Zenit.
Del på Facebook | Del på Bluesky