Frank Zappa for president!
To og en halv time med Frank Zappa live. Ikke ett minutt for mye. Legendarisk bra.
Frank Zappa (1940-1993) er en legende i musikkhistoria. Han døde dessverre bare 52 år gammel, men rakk å sette navnet sitt på sånn rundt regna 50 album. Vi trenger ikke gå lenger enn til vår egen historie for å illustrere hvilken betydning denne mannen hadde. Da Hennie Onstad-senteret etter Zappas død arrangerte en rein Zappa-utstilling, produserte PULS et ekstranummer – 24 sider, bare om Zappa.
Mange vil si at mannen var «gal», men alle vil si det i aller beste mening. For Frank Zappa var alt lov. Han vridde og vrengte på alt som var å finne av livets vedtatte sannheter, først og fremst i musikken. I Norge ble han for et stort publikum først og fremst kjent gjennom singelen «Bobby Brown (Goes Down)», en fin poplåt med en mildt sagt vågal tekst. NRK kjørte den på tung rotasjon, og de som bestemte i statskanalen på den tida kan umulig ha forstått at sangen handler om homosex, «golden shower» og SM-sex.
«Bobby Brown» gikk klar av sensuren, liksom Lou Reeds «Walk On The Wild Side». Mens solidaritetssanger for Palestina fikk merkelappen «kontakt din overordnede». En kuriositet i ettertid, må det være lov å håpe.
Frank Zappa var hovedsakelig en utøver og komponist innen rockemusikken. Men veldig mye mer. Han leverte klassisk musikk, og tok rocken sjumilssteg i retning jazz. Hans musikalske reise har det meste til felles med det vi skreiv om Jaga Jazzist og Chicago i går.
Ta for eksempel «Pound For A Brown». Den er å finne på dette albumet. Jeg hørte den først på «Zappa In New York» - et live-album som ble innspilt i 1976, men først utgitt i 1978. La meg bruke ungdommens språk; det er sjukt bra. Og selv om jeg ikke var til stede under innspillinga, har jeg faktisk en personlig opplevelse av nettopp dette albumet.
Det har seg nemlig sånn, at jazz-brødrene Michael Brecker (saksofon) og Randy Brecker (trompet) var hyra inn i blåserseksjonen. Seint på 80-tallet hadde jeg gleden av å møte saksofonisten. Med et smil fra intervjuobjektet, tok samtalen en brå vending da jeg ville inn på «Zappa In New York».
- Frank Zappa? Sa Michel Brecker. – Never again!
Saken er at Zappa var perfeksjonist til fingerspissene. Bandet hans kunne gjerne improvisere, men når de spilte partier som var nedskrevet på noter – da skulle notene følges. Punktum. Ikkeno’ slinger i valsen. Og notene var ikke akkurat «Gubben Noa». Ifølge Michael Brecker så «blekkene» ut som om – nettopp – at det var velta et krus blekk over dem. Fortendelene sto i kø, og Zappa krevde øving og disiplin.
Her har du «Pound For A Brown» fra en opptreden i 1978:
Du skjønner sammenligninga med Jaga Jazzist og Chicago?
Det aller meste av materialet på dette albumet er tatt opp under konserten i Nassau Coliseum, Uniondale, New York, 25. mars 1988. Et høydepunkt kommer likevel med «Whipping Post», tatt opp i Civic Center, Providence, Rhode Island, 16. mars samme år.
Vi får en Beatles-medley, med helt nye tekster – ikke godkjent av Queen Elizabeth – «Norwegian Wood», «Lucy In The Sky With Diamonds», «Strawberry Fields Forever». Lenger ut i konserten kommer «I Am The Walrus»; ingen tvil om hvem i The Beatles Frank Zappa likte best – alt dette er John Lennon-komposisjoner.
Zappa rydder også plass til en ti minutter versjon av Led Zeppelins «Stairway To Heaven». Her fra konserten i Wien samme år:
Som sagt – Frank Zappa var en herlig blanding av solid musikanteri, fleip og alvor. Midt mellom «helt ute» og «alt helt på plass». Sheik Yerbouti. Eventuelt The Illinois Enema Bandit.
Del på Facebook | Del på Bluesky