Var det virkelig mer å hente ut av «McCartney III»?
Paul McCartney (78) re-mixes. Og resultatet låter slettes ikke så verst.
Mange – også svorne Betales-fans – vil mene at nok er nok. Paul McCartney brukte korona-tida godt, og ga ut et helt OK album mot slutten av fjoråret. Men – det var heller aldri mer enn «helt OK». Ikke akkurat «Band On The Run» eller «Ram».
Nå foreligger hele albumet i remixa format – og det må være lov å spørre: Er det Paul McCartney som har en grenseløs appetitt på å knytte seg til «ungdommen»? Eller er det «ungdommen» som bare umulig kan si nei når Macca ringer? Vi snakker tross alt om klodens største nålevende pop/rock-legende.
«McCartney III Imagined» har blitt et hørbart album. Men man lager ikke gull av gråstein, ikke en gang Paul McCartney greier det – selv ikke med verdens hippeste studioteknologi til rådighet.
Jeg fester meg i første omgang ved remix-versjonen av «Women And Wives», som jo udiskutabelt er en fin komposisjon. St. Vincent gjør ikke underverker med sangen, men det låter tilstrekkelig annerledes til at det er interessant.
Så kommer vi til «Seize The Day» - og Phoebe Bridgers er inne i en periode der hun rett og slett synes ute av stand til å gjøre noe feil. Originalen er helt OK, men denne versjonen er faktisk temmelig mye bedre enn bare helt OK.
«Pretty Boys» er sjarmerende chill out med Khruangbin ved spakene, og «Slidin’» - remiksa av EoB - er også er minneverdig. Så skulle man kanskje tro «Lavatory Lil» kommer i tungrockutgave, når den behandles av selveste Josh Homme? Men nei – sjefen i Queens of the Stone Age og Eagles of Death Metal velger en helt-nedpå-produksjon som kunne sklidd rett inn i «The White Album/The Beatles» fra 1968.
Så sannelig, tenker jeg. Neste gang jeg skal høre hva Paul McCartney foretok seg under korona-helvete – da tror jeg faktisk at jeg velger meg «McCartney III Imagined».
Del på Facebook | Del på Bluesky