Paul McCartney: Driving Rain
Paul McCartney leverer et veldig ujevnt album. Mest overraskende er det at han, ringreven framfor noen i internasjonal pop, gjør elementære feil av den typen en vanligvis forbinder med umodne debutanter.
Tittelkuttet kan være illustrerende nok. Her fins en god ide melodisk, og den svake teksten hadde fint kunnet passere - om bare ikke alt hadde vært så håpløst på tuppa. Sangen er egentlig fin nok til å ha kunnet få plass på en av de klassisk fine 80-tallsalbumene, "Tug Of War"/"Pipes Of Piece", men - enkelt sagt - George Martin kunna aldri funnet på å arrangere den på dette viset. Den låter som en demo, og det kan da ikke ha vært meninga?
Som det muligens vil framgå, er disse linjer forfatta av en devota McCartney-fan. Ja, jeg mener det knapt er lagd bedre pop-album enn "Band On The Run" og "Ram". Da blir jeg skuffa når vår mann serverer en drøy time musikk der jeg - om jeg skal være en smule streng - bare finner en eneste tendens til noe det smaker skikkelig fugl av.
"Heater" heter sangen, og handler selvfølgelig om hans tilkommende frue. Usentimental, lykkelig - let's take it to the moon, darling! Og hvilket piano-riff! "Rinse The Raindrops" byr på noen av de samme kvalitetene. Men igjen - det virker uferdig.
Jeg registrerer at enkelte har etterlyst "en ny Let It Be". Den fins ikke her, og den kommer aldri. Det fins bare en "Let It Be", og det holder i massevis. Både "From A Lover To A Friend", "I Do" og "Your Loving Flame" er for øvrig ballader som holder helt ok standard.
Men hvorfor gir han ut "Don't Say A Word", "Spinning On An Axis", "Back In The Sunshine Again" og "Riding Into Jaipur"? Det skulle jeg gjerne ha spurt ham om en gang.
Da er vi framme ved slutten; en grand finale. En herrens aften i oktober 2001 samla Sir Paul McCartney et skikkelig pop/rockens stjernelag rundt seg på scenen i Madison Square Garden. "Freedom", sang han; en hyldest til new yorkere spesielt og til verdiene vi forbinder med den frie verden generelt - retten til å si hva du vil, retten til å jakte på det gode liv.
Det er en svært enkel hymne, men den funker - akkurat som "Give Peace A Chance" gjorde det. Politisk budskap? Den som tolker dette som en "støtte til bombing", skal i utgangspunktet ha satt på seg relativt skeptiske briller. Og som han synger!
Kanskje gjør han sin beste vokale prestasjon siden "Run Devil Run" - nettopp fordi han synger om noe han virkelig har på hjertet?
Del på Facebook | Del på Bluesky