Paul McCartney: Chaos And Creation In The Backyard
Et album sprekkferdig av vakre melodilinjer; harmonisk så idérik at det nesten ikke er til å begripe. Macca var sannelig ikke død!
Jeg tenker ofte at det må føles som en umulig oppgave, det å skulle gå i studio under navnet Paul McCartney. Hva gjør du - nok en gang, liksom - når alle veit at du allerede har lagd den beste popmusikken som vil vederfares alle oss som fikk oppleve at popmusikk ble til en respektert kunstform?
Når folk som kjenner The Beatles hører "Jenny Wren", vil alle umiddelbart tenke at dette minner da veldig om "Blackbird"...? Joda, de to sangene er så avgjort i familie - men "Jenny Wren" er også en ekstraordinært fin sang!
Eller ta "English Tea"; den er kanskje ikke like fin som "A Fool On The Hill" eller "Eleanor Rigby" - som den helt opplagt slekter på. Men den er jaggu sangen sin, likevel!
"Chaos And Creation" er et solo-album i uttrykkets mest bokstavelige forstand. Med unntak av noen horn og strykere, spiller han alt sjøl. Gitarer, keyboards, trommer, bass.
Men han har dratt med seg en produsent denne gangen, og ikke en hvilken som helst. Nigel Godrich - best kjent for sitt samarbeid med Radiohead og Beck. Han er hånd i hanske for komponisten; en ny Elvis Costello for Macca, vil jeg tro.
Soundet er blitt bortimot helakustisk, hvilket kler låtene til perfeksjon. De kunne sikkert blitt fine med et stort band i ryggen også, men poenget er at komposisjonene i seg sjøl er så utfordrende og spennende at de står trygt som bare det - som nakne sanger.
Nå må du ikke tro at dette er noe utprega komplisert album, sånn at du må kunne alskens intrikat harmonilære for å like det. Tvert imot: Dette er en samling av veldig lett likandes låter - sanger som sitter i øret etter en eller to høringer.
En sein natt forleden hørte jeg et langt intervju med Paul McCartney på BBC. Vår mann stilte med kassegitar og et piano, slik at han kunne forklare sine sanger. Gemyttelig, og svært lite høytidelig. McCartney sitter og fomler litt, både på gitaren og pianoet, og intervjueren spør om han noen gang våkner om natta og bare må skrive ned eller ta opp et refreng...?
- Det var en lise for John (Lennon) og meg at vi ikke hadde opptaksmuligheter i hverdagen. Vi tenkte som så: Om ikke du og jeg husker denne sangen når vi våkner i morra; hvem andre vil da kunne huske den?!
Deretter går han så løs på albumets siste spor, "Anyway". Det går fint, så lenge han holder seg til akkordrekka G-Emoll-C.
- A bit like Randy Newman, sier Macca - og har helt rett.
Men så går det i ball, noe så ettertrykkelig! Låtskriveren prøver igjen og igjen, men er bare ikke i stand til å finne de rette tangentene... Dermed sitter vi der vel, da - med beviset på en dårlig låt?
Nei og nei og atter nei! "Anyway" er ganske sikkert den fineste sangen Paul McCartney har skrevet på denne sida av "Tug Of War". Her fins noen grep som ikke er å finne i Lillebjørn Nilsens lærebok for nybegynnere, men... å, for en sang!
En klassiker. The Beatles måtte ha strukket seg etter dette nivået.
Del på Facebook | Del på Bluesky