Indie-yndlingen Phoebe Bridgers
Hun kunne egentlig like gjerne vært Billie Eilish. Og hvem veit, hvem som stiger opp på podiet flest ganger under neste års Grammy?
Hun skriver alvorlige sanger om alvorlige ting. Phoebe Bridgers lever ofte et liv i ensomhet, hvilket hun ikke legger skjul på. Det er ikke første gang i pop-historia at slike omgivelser framkaller god pop-musikk. Phoebe Bridgers begynte med dette allerede på debuten «Strangers in the Alps» (2017).
Hun skriver usedvanlig fine låter, og synger så intimt som om hun satt i stua di. Akkompagnementet er nedstemte gitarer og diverse elektroniske duppeditter. Det låter «analogt», og kanskje strykerne er live? Fiolinen i «Savior Complex» er i hvert fall live. Kanskje det beskjedne trommesettet også er det? Ofte tror jeg dette er tatt opp i stua, med enkle tekniske hjelpemidler.
Det er ikke mulig for noen å finne opp pop-musikken på nytt. Men innimellom føles det som om Phoebe Bridgers gjør det. Det låter ikke eksepsjonelt - for dette er laidback, og virkelig ikke støyende. Likevel er det eksepsjonelt – eksepsjonelt bra.
Noen mener at pop-musikken var mye bedre for 50 år siden, altså nærmere andre verdenskrig enn vi nå befinner oss på andre sida av den. Påstanden er hinsides fornuften – og da tenker jeg ikke på The Beatles. Historiske «eksperimenter» av typen Lennon/McCartney oppstår kanskje en gang i hvert sekel, og unndrar seg enhver naturlig sammenligning.
Men kunne «Punisher» vært lagd for 50 år siden? Nei, det ville vært en umulighet. Men det passer perfekt at hun i avslutningskuttet «I Know the End» åpenbart har latt seg inspirere av The Beatles’ aller fineste sang, «A Day in the Life». Full orkesterpakke! Her mangler bare piccolo-trompeten fra «Penny Lane».
Det begynner å bli trangt om plassen i kategorien «årets album».
Del på Facebook | Del på Bluesky