Full pott for Årabrot

Årabrot er Karin Park og Kjetil Nernes - to musikanter som låter som alt annet enn en duo. Så kommer de da også nå i en sterkt utvida utgave. Dette er mektige saker.


I 2011 fikk Årabrot Spellemannprisen for årets metalalbum med «Solar Anus». Da låt bandet nærmest death, som henta fra den søppelfyllinga i Haugesund de har henta sitt navn fra. Fem år seinere var de nominert i klassen for rock, uten at noen stilendring var merkbar på «The Gospel». Endringa fra metal til rock var nok mest uttrykk for en smule forvirring og sjangermessig ustadighet i Spellemannprisens system, eventuelt at plateselskapet (Fysisk format) den gang mente sjansene var større i rock-klassen.

I 2021 befinner de seg temmelig langt unna den aller tyngste metalen. De åpner med «Carnival Of Love» - episk rock, er det vel det heter. Et enkelt gitarriff - før tunge, orkestrale synther smyger seg inn. Snart er det bare bassen og trommene som utgjør kompet, før det igjen er fullt orkester. Årsaken til at jeg går såpass detaljert til verks, er at jeg ønsker å understreke dette – som er helt vesentlig med dette bandet: Det skjer noe nytt, hele tida.

Bandet er denne gangen utvida til ei rein supergruppe. Eller hva sier du om disse gjestemusikerne? Lars Horntveth (Jaga Jazzist), Tomas Järmyr (Motorpsycho), Anders Møller (Turbonegro, Ulver) og Massimo Pupillo (Zu) – i tillegg cellisten Jo Quail.

Årabrot velger aldri minste motstands vei. Men se så, om det ikke rett og slett dukker opp et slags pop-refreng i «Feel It On» - mens verset selvfølgelig geleides av disharmoniske gitarer. Mye av den samme oppskriften følges i «The Lie».

«Hallucinational» synger Karin Park som om hun var en annen Björk. Instrumenteringa er helt annerledes, men stemninga og akkordføringa hensetter deg i «Twin Peaks»-land. Vakkert.

Årabrot byr på nesten en hel time musikk, der absolutt ingen ting er overflødig. De forsvinner ut av lydbildet til tonene av en hylende tenorsaksofon og spoken word.

En kuriositet til slutt: Karin Park skapte rabalder under en Kina-turné i 2008. På scenen hadde hun på seg en singlet med påskriften «menneskerettigheter» på kinesisk. 13 år før Ståle Solbakkens menn gikk først i det internasjonale fotballtoget for human rights!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Årabrot på Høstsabbat 2022

(10.10.22) Høstsabbat er festivalen som gir deg det beste fra undergrunnen. Doom, metall, prog, spacerock og andre tunge sjangre. Puls' fotograf tok turen.


Finn fram popcornet, Årabrot forteller oss om døde romerske keisere!

(20.02.21) Verden må bli ødelagt, status quo brytes ned, revolusjonen er her - og alt det der.


Nekromantisk aften med Okkultokrati, Haust & Årabrot

(17.09.10) Det er svært sjeldent man får en så sterk lineup som de banda som stod på scenen denne torsdagen på John Dee i Oslo. Puls var selvfølgelig tilstede og var vitner til at 3 av Norges absolutt beste metallband, ett etter ett, feide all tvil til side; Nekromantikken blomstrer i Norges land.


Årabrot: Revenge

(13.09.10) Med sin 4. fullengder setter Årabrot lista høyt for både seg selv, og andre band av den harde, eksperimentelle sorten, for lang tid fremover. "Revenge" er en komplisert men sterk plate, som bare blir bedre for hver gjennomlytting. Puls gjør et forsøk på å forklare hvorfor.


Årabrot: Proposing A Pact With Jesus

(03.06.05) Mer møkkete rock skal du lete lenge etter! Årabrot disker opp med åtte stykk tvers igjennom høyaggressive snutter på sitt debutalbum "Proposing A Pact With Jesus". Dette er for å si det rett ut jævlig stygt - men på en oppsiktsvekkende gjennomført måte.


Årabrot: Rogues Gallery

(26.02.04) Årabrot er et navn å merke seg. Hardt, skittent og fullt av kvalitet. Ledet av en vokalist som høres ut som om han har rømt fra et galninghus.


Vi har hørt Sondre Lerches «Acrobats”

(21.06.26) Sondre Lerche greide ikke lenger å sitte helt aleine med albumet han går svanger med. Ergo ble PULS bedt på en eksklusiv forhåndslytt.


Feelgood med Cardigans, Faithless og Moyka

(20.06.26) Pinlig karaoke med Cee Lo Green fikk heldigvis ikke skygge for smakfulle sett fra Faithless, The Cardigans og Moyka.


Olivia Rodrigo feat. Robert Smith

(18.06.26) Pur pop. Fullstendig uten andre hensikter enn å underholde. Gjør det noe?


Kraftskive fra Evanescence

(17.06.26) Og dævven, om ikke ei anti-Trumpsk skive fra et powerpopband skulle bli så suverent bra. Tenke seg til at noe så positivt skulle komme ut av den oransje goblinen.


Energisk fusjon av synthpop og oi

(17.06.26) Gjengvokal, synthpop og oi i skjønn forening splittet hardcore- og punkpublikummet timer før Norge slo Irak da Edmonton, Canadas Home Front gjestet Norge for aller første gang. Enten sang man med og digget vilt eller så gikk man etter en stund da man opplevde det hele for generisk. Energisk var det i hvert fall - og hardt og skjærende.


Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.