Årabrot: Revenge
Med sin 4. fullengder setter Årabrot lista høyt for både seg selv, og andre band av den harde, eksperimentelle sorten, for lang tid fremover. "Revenge" er en komplisert men sterk plate, som bare blir bedre for hver gjennomlytting. Puls gjør et forsøk på å forklare hvorfor.
Årabrot kom frem i lyset for alvor med det mesterlige albumet, The Brother Seed, som gav bandet en Spellemansnominasjon. Revenge tar trioen enda et steg bort, og opp i fra det aller meste du kan finne fra norske band.
Mye av dette skyldes variasjonen de byr på, og ikke minst vokalist/gitarist Kjetil Nernes sin snerrete, noen ganger hviskende, andre ganger skrikende og til og med fortellende vokal. Musikken er hard, seig, kaotisk, oppstykket, men uten å miste grepet. Den mister aldri fokus. Som lytter blir man fanget, og den intense "Interim Me", er et godt eksempel på dette.
"The Wretched Child", blir en tyngre metall affære, og forbereder lytteren på den første av to stk. 12+ minuttere på skiva. Revenge beskrives som en avslutning av en æra, men også som et revansjetokt. Dette toktet er rettet mot musikk spesielt, men også mot en spesiell person og hvem personen er, er det kun Årabrot som vet.
Låten "The Dolorous Years", som med en tidvis hviskende fortellerstemme beretter en historie, som selv om den er vanskelig og tolke, gjør at man lytter konsentrert videre. Vokalen intensiveres i takt med musikken, som i et suggerende kaos holder det gående til det står 12:36 minutter på cdspilleren.
Årabrot har alltid vært et band det er vanskelig å forklare, sette i bås eller sjanger. Og "The Pilgrimage" er nok et eksempel på dette. Låten veksler mellom bassganger, snerring, en slags koring og fades ut med et opptak av Jeffery Dahmer, i det han forteller at han ikke tror han er helt over sine tidlige lyster. En uventet, men meget effektiv sample.
"End Of First Chant II" er for denne anmelder et av flere høydepunkt, og oppleves som platas mest varierte låt. Selv om de rent sjangermessig er langt fra hverandre, så får man assosiasjoner umiddelbart til Primus, med en melodilinje ikke ulik noe Daniel Johnston kunne disket opp. Det skjer med andre ord mye i Årabrots univers.
Revenge slippes denne uka, og er ifølge presseskrivet ”selve konklusjonen på den musikalske prosessen som The Brother Seed, AbsoluteNegavtism (EP) og I Rove (EP) utgjør.”
Plata kan anbefales på det sterkeste.
Del på Facebook | Del på Bluesky