Fascinerende lockdown-tåke
Det er noe sjarmerende ukommersielt over et band som starter nytt album med en låt som varer litt over elleve minutter, og som primært består av repetitive vokalpartier og en trommemaskin som tilsynelatende aldri fader ut.
Sært er det også at «Man Alone (Can’t Stop The Fadin’)», som til alt overmål kom ut som førstesingle, opprinnelig var en versjon på «kun» seks minutter. Noen tenker muligens at musikkvideoen, som fortoner seg som en langtekkelig taxitur i Londons kveldsmørke, er å dra de alternative prinsippene vel langt, men dette understreker nok heller at Tindersticks er rimelig trygge på sitt publikum.
For de særegne sheriffene fra Nottingham er tilbake med sju tålelig beherskete lydspor, hvor det altså fra nå kun er en drøy halvtime igjen å spille. Å påstå at Tindersticks fortsetter å revolusjonere i en litt udefinerbar genre, slik de fikk kred for i ulike miljøer da de rolig ruslet inn på indie-scenen rundt midten av nittitallet, vil være i overkant vågalt. Men at de fortsatt har noe å fare med, må være lov å si. Like fullt kan man lure på om denne skiva materialiserte seg på grunn av tidsåndens alvorlige kjedsomhet, eller om bandets kreative sendrektighet endelig ga et tilfeldig akkumulert resultat.
Jo da, forrige album kom riktignok for få år siden, og Tindersticks har over et tosifret antall utgivelser på samvittigheten siden oppstarten, så en viss aktivitet og produksjonstakt har det vært. Men når bare ovennevnte førstespor og den lavmælte albumavslutningen «The Bough Bends» alene absorberer rundt tjue minutter, kan man spørre seg om sløvt hviskende «I Imagine You» samt valget av tre coverlåter, på toppen av det hele, kan betraktes som rimelig lettvinte løsninger for å fylle opp spilletiden. Visstnok skal de to eldste coverlåtene ha loopet i hodet til vokalisten de siste ti årene uten nevneverdig aksjon. Hvorvidt det var et øyeblikks oppvåkning med Television Personalities surrende i frontfigurens hode som var katalysatoren for at alle låtene plutselig ble covret, sier historien ingenting om. Det som dog skal sies, er at coverlåtene utgjør en finfin låtbukett som Stuart Staples’ stemme, som vanlig, fungerer slørende effektivt på.
Både Neil Youngs Harvest-klassiker «A Man Needs A Maid» og Dory Previns «Lady With The Braid» fra tidlig 70-tall formidles på sedvanlig Tindersticks-vis. Og ikke nok med det; ut av ermet drar de jaggu også fram Television Personalities’ «You’ll Have To Scream Louder» i en såpass smart Bowie-esque versjon at den fint kunne sklidd rett inn på «Heathen»-albumet. Til tross for gode tolkninger, er det litt vrient å fri seg fra assosiasjoner til rytmebokslydene som de massive orglene noen såkalt møblerte hjem stolt inkluderte i innredningen for en del tiår siden. Med Television Personalities kom 80-tallet og det samme gjorde Casio-keyboardet - og spørsmålet her er om Tindersticks egentlig har produsert alle coverlåtenes rytmiske «konklerakkatsjikktsjikka» med en anelse ironisk distanse.
At Tindersticks aldri har vært utpreget lystige, er vel ingen overdrivelse, men de har utfoldet seg på egne premisser og skapt sitt karakteristiske univers. De har gjennom snart tre tiår levert jevnt over tilfredsstillende materiale for ører som aksepterer denne formen for melankoli og saktegående innovasjon. Deres evne til å gjøre nærmest alle temaer fine, bør absolutt anerkjennes selv om de, for noen, kanskje bare framstår som langdryge og traurige. Men enkelte ganger resulterer langsomme prosesser i vakre toner, uansett hvor trist det hele kan virke, og dette manifesterer seg spesielt i såre «Tue - moi»; flere år etter de hjerteskjærende hendelsene i Paris og Manchester.
Del på Facebook | Del på Bluesky