Tindersticks: Waiting For The Moon
Det engelske rødvin og stearinlys-bandet Tindersticks har i en årrekke levert sørgmodige album av høy klasse, og har en liten men dedikert fanskare rundt omkring i europa. "Waiting For The Moon" er bandets niende album.
Det går sakte når Tindersticks spiller opp til døds-dans (noe de for øvrig gjør på Rockefeller 12. september). Det visuelle utrykket til bandet kommer selvsagt mer til sin rett i liveformatet av Tindersticks, men bildene de maler med musikken er til tider såpass sterke at du kan få en like god opplevelse gjennom å sette på en cd.
"Waiting For The Moon" er både beroligende og foruroligende på samme tid. Vokalist Stuart Staples har en dommedagsvokal som få andre kan matche, og den utstrakte bruken av strykere gir låtene til Tindersticks et klassisk preg.
Åpninga "Until The Morning Comes" er klassisk Tindersticks på sitt beste. En usedvanlig nydelig låt som bærer bud om store ting i vente. Og joda, det er et kvalitetsprodukt vi har å gjøre med her - som vanlig.
Jeg føler meg trygg på at du ikke har hørt en nydeligere låt enn "Sometimes It Hurts" på en god stund. Her dukker også stemmen til Hasa De Sala opp, i det som har blitt en vanvittig fin duett. Selva melodien er ikke like melankolsk som mye annet Tindersticks gjør. Det er noe oppløftende og friskt her, som faktisk kler låta godt. "Just A Dog" er heller ingen atypisk Tindersticks-greie. Her lunter de avgårde i et slags countrylandskap, uten at det på noen måte kan kalles country. En litt malplassert låt spør du meg, men kanskje greit med et lite avbrudd fra melankolien.
Ellers er det verdt å trekke fram godsaker som "Say Goodbye To The City" og "My Oblivion", men "Waiting For The Moon" er først og fremst et solid helhetlig album, og en trygg investering for elskere av melankolsk rock.
Del på Facebook | Del på Bluesky