Tindersticks: Can Our Love...
Da Tindersticks kom med sin selvtitulerte debut i 1993, var de definitivt et melankolsk og sødmefylt kjærkomment pust i et engelsk musikklandskap som slet med en haug mer eller mindre uinteressante band i etterdønningene av Stone Roses og Happy Mondays. Tindersticks var befriende. Men nå er jeg mett.
Tindersticks hadde en stillferdig melankoli som ikke akkurat var dusinvare i England i 1993. De fleste andre bandene slet fremdeles med å finne den ultimate dansbare-men-allikevel-ikke-dance-rytmen og knasket ecstasy for harde livet. Tindersticks var, etter min mening, den rake motpolen til alt det som skjedde i England da. Og, som den litt triste fyren jeg er, omfavnet jeg dem begjærlig.
Nå, åtte år og seks plater senere, har dessverre omfavnelsen kjølnet ganske kraftig. Det er for så vidt ikke på grunn av Tindersticks, de leverer nemlig akkurat det samme som de gjorde i 1993. Feilen ligger mer hos meg. Jeg har fullstendig forspist meg på Tindersticks og Stuart Staples' skjelvende breking.
Kostholdet med Tindersticks har blitt veldig ensidig. Det er i grunnen stor likhet mellom for eksempel Tindersticks og corn flakes. Dersom corn flakes er det beste man vet, synes man det er helt topp, ja, man til og med gleder seg til å starte dagen med nok en bolle corn flakes.
Dersom man bare synes corn flakes er helt greit, blir man ganske lei på sjette og syvende dagen. Sånn har jeg det med "Can Our Love ". Den er helt ok, men Tindersticks har overhodet ikke hatt evnen til å forandre seg siden 1993. Musikken smaker det samme nå som da, og jeg er lei. Mett.
Del på Facebook | Del på Bluesky