Skuffende overskuddsmateriale fra Neil Young
Neil Young har rydda i gamle notater. Kanskje burde dette stoffet blitt liggende i et nedstøva arkiv?
Halvparten av låtene er utgitt på tidligere album, og svært lite av det nye stoffet tilfører Neil Youngs katalog annet enn nostalgia. Hyggelig å høre, om jeg velger å befinne meg i det snille hjørnet. (Det er forresten ikke vanskelig, etter å ha tilbrakt natta med det nye albumet til Bob Dylan – for en mann!)
Det meste låter som demoer, innspilt i stua – eller kanskje helst i garasjen. I denne fasongen får vi en helt OK versjon av «White Line», men likevel en versjon som på ingen måte matcher den elektriske utgaven på «Ragged Glory».
Sånn kunne jeg fortsatt. «We Don’t Smoke It No More» er for eksempel en simpel blues; det vampes, som det heter på musikerspråket. Verdiløst. I «Florida» snakker Neil Young usammenhengende oppå et «komp» som består av en fiolinbue på elektrisk gitar …
Et par lyspunkter, after all. «Separate Ways» låter «Harvest Moon», og er en rett fra hjerterota skilsmissesang. Noen «jazzakkorder» her og der, som om Elvis Costello var opphavsmann. Det samme er tilfelle med «Mexico», en pianodrevet ballade som dessverre ikke varer mer enn ett minutt og 40 sekunder.
«Kansas» er den beste låta – og jeg tar meg i å tenke «endelig noe å høre på». Akustisk gitar, bass og munnspill; dette kunne virkelig blitt til noe med Crazy Horse.
Men alt i alt, dessverre ikke noe å slå hæla i taket for. Mest for Neil Young-nerder som bare må ha den komplette katalogen i platesamlinga.
Albumet ble innspilt analogt seint 1974/tidlig 1975, og er nå remastra av John Hanlon. Levon Helm (The Band) slår trommer på noen spor, og Emmylou Harris dukker opp som vokalist.
Del på Facebook | Del på Bluesky