Neil Young: Prairie Wind
Gode gamle Young går tilbake til røttene, og leverer et stødig album det er vanskelig å mislike. Mannen som fylte 60 år for noen dager siden, bekrefter sin posisjon helt der oppe blant de virkelig store nålevende utøvere.
Han har gjort en del rare ting opp igjennom årenes løp, den godeste Neil Young. Samtidig har han gjort så mye, at det er lov å unnskylde en del svake utgivelser. For Young har utvilsomt skrevet seg inn i historiebøkene en gang for alle med sin lange og spennende karriere.
Forrige gang han var plateaktuell var med konseptalbumet "Greendale" - en plate som fikk varierende mottagelser, og som strengt tatt ikke er det mest interessante han har gitt ut.
I år 2005 - året han fyller 60 - møter vi en nostalgisk Neil Young, på det som kalles den siste plata i hans "Harvest"-trilogi. Da vet vel de fleste hva man har i vente på "Prairie Wind". Tidløs akustisk basert rock, med alt fra skjøre rockere til akkustiske perler ala "Harvest Moon". La oss med en gang slå fast at albumet ikke topper verken "Harvest" eller "Harvest Moon", men dette er så definitivt en respektabel utgivelse.
Det starter som en drøm, med fine "The Painter", og den litt mer rocka "No Wonder". Spesielt sistnevnte er en slepen rocker av beste merke. Påfølgende "Falling Of The Face Of The Earth" er småkjedelig, mens "Far From Home" er helt ok, selv om hornseksjonen her virker litt malplassert. På nostalgsiske "It`s A Dream" funker dog alt som det skal. En nydelig ballade med et delikat strykerarrangement som går rett i hjertet på en stakkars vinterkald sjel.
Tittelkuttet følger deretter; et spor som i mine ører ikke låter spesielt bra. En slags blues`n gospel låt som irriterer mer enn den fascinerer.
Men han tar seg fort inn igjen og leverer flotte "Here For You", som er en av disse låtene bare Neil Young kan mekke. Spor av "Harvest Moon" kan høres i "This Old Guitar"s gitarspill, men selve låta er ikke helt der oppe, selv om Emmylou Harris bidrar med sin vakre stemme.
En hyllest til selveste Elvis leveres i en fengende liten countryrocker som har fått tittelen "He Was The King", før Young setter seg bak flygelet for å avslutte reisen tilbake i tid med "When God Made Me", som er nok en finfin ballade.
Litt varierende altså, men til tross for sine feilskjær, er "Prairie Wind" et godt gjennomført stykke musikk av gamlefar Young.
Tekstene på albumet er forøvrig et resultat av at han selv har vært igjennom et tøft år. I mars ble han operert for en skummel blodansamling ved hjernen, og i sommer døde hans far. Dette preger låttekstene på "Prairie Wind", i den forstand at det flere steder referes til hans far, og at det stadig er snakk om å reflektere over livets underfundigheter.
Vi gratulerer Young med de 60 - og med ei fin plate.
Del på Facebook | Del på Bluesky