Forever hippie
Neil Young kjører turbo for å redde vår klode, så han har jo unektelig en god sak.
Politikk, først og fremst politikk. Enda mer eksplisitt enn Razika – som på beundringsverdig vis drar politikken inn i norsk popmusikk, 40 år etter Vømmøl Spellmannslag. Neil Young er miljøets mann, på så mange fronter – og om han var nordmann, ville han ganske sikkert støtta småfolket i Vømmøldalen. For Neil Young fins det ikke noen viktigere jobb å utføre enn den bonden utfører. Uten genmodifisering!
I mange år har han hatt et elbil-prosjekt på gang, samtidig som han har investert penger og prestisje i en teknologi som skal gi oss lyttere «studiolyd» i strømmetjenestens tidsalder. Mye tyder på at prosjektene står litt i stampe – «din skiva tycks ha fått sig ett hack», for å si det med Ulf Lundell.
Vi får over halvannen time konsertopptak, der «After The Goldrush» er den eneste virkelige klassikeren for oss som ikke hører på Neil Young hver dag. Mye av stoffet hentes fra fjorårets «The Monsanto Years», og det er viktig å legge til dette: Ved siden av miljøet, er kjærligheten Neil Youngs budskap. Det går faktisk an å synge og spille «Love And Only Love» i 25 minutter.
Musikalsk er det ikke så mye å hente her. Det går stort sett i de samme tre akkordene, om og om igjen. Ofte er jo det mer enn nok, men tidvis kan formelen virke begrensende på det helhetlige, musikalske uttrykket.
For å sette to streker under svaret, har han lagt inn diverse og fugle- og dyrelåter mellom, og noen ganger inne i sangene. Det funker, liksom alle de usedvanlig forseggjorte koringene funker – og det gjør ingen ting at de er lagt på i ettertid.
Backingbandet Promise Of The Real World spiller akkurat som Crazy Horse, så den sida av saken er i trygge hender.
NEIL YOUNG
Earth
Warner Music
Del på Facebook | Del på Bluesky