Neil Young: Le Noise
Samarbeidet med stjerneprodusent Daniel Lanois har gitt Neil Young en solid vitamininnsprøytning. Med masse fuzz-og litt akustisk gitar, har grungens gudfar gitt ut et intenst og betydelig album.
Young (64) tar opp alvorlige temaer som forurensing, dop, død og krig på sin nye plate. For at det ikke skal bli altfor mye elendighet, balanserer han det med noen porsjoner kjærlighet.
Og det er litt av en lydmur han omgir seg med denne gangen. Kun omgitt av sine egne gitarer (fuzz på 6 av de 8 sporene) og Lanois' spesielle evner til å tilføre låtene en ny dimensjon, samt hans tilgang til elektroniske effekter. Ikke noe band med denne gangen altså. Det trengs heller ikke. Dette tospannet er et band i seg selv.
Akustiske "Love And War" er melankolsk, men samtidig imponerende flott. Eposet er skivas kanskje fineste, sammen med den personlige "Hitchhiker", som har mye av den samme dunkle stemningen som "Cortez The Killer". Begge ble forøvrig skrevet i 1975.
"Sign Of Love" har masse fuzz gitar og kaskader av lyd som bølger fram og tilbake. Nok en bra låt som vender blikket i retning av "Hey Hey, My My (Into The Black) for rundt 30 år siden.
Glitrende "Peaceful Valley Boulevard" på 7.10 er akustisk og smakfullt spilt av kanadieren. På "Angry World" er Neil Young nok en gang i selskap med mye lyd. Men det passer inn i sammenhengen. Likevel er nok dette det svakeste sporet.
Le Noise er et sterkt album fra en artist som fortsatt vet å sparke fra seg.
Del på Facebook | Del på Bluesky