Hans Marius Stormoen kjøper bil
Bryggerigangen Bluesband så dagens lys i 1977, og ble etterhvert et av de mest profilerte bluesband i Norge. Bandet besto av Hans Marius Stormoen, Jan Lie, Tom Gjertsen og undertegnede. I 1979 ga bandet ut plata «Blått Brygg» som ble tidenes første bluesplate på norsk. Galskap og humor var Bryggerigangens varemerke. Frontfigur Hans Marius er kilde til en rekke historier fra «Fornuftens grenseland»
Vi vet alle at virkeligheten til tider kan overgå fantasien, og dette er faktisk en gjengivelse av hva jeg med hånden på hjertet kan si jeg husker fant sted en gang tidlig på 80-tallet. Hans Marius Stormoen kjørte mye bil i løpet av de 30 årene jeg kjente ham, men noe sertifikat så jeg aldri. Dette hadde visst gått tapt noen år før jeg traff ham, men Hans Marius var på mange måter et levende bevis på at man ikke trenger lappen for å være ute å kjøre.
Vinteren 1981 kjøpte Hans Marius en Audi av en tidligere narkodealer. Dealeren hadde ambisjoner om å starte et nytt og streitere liv, og det å selge bilen inngikk visst som ledd i det å kvitte seg med alt han hadde kjøpt for uregistrerte midler.
Jeg syntes Hans Marius hadde gjort en veldig god deal, for Audien så helt klart ut til å være mer verdt enn de 1500 kronene han hadde betalt for den. Nå hadde jeg riktignok bare sett bilen fra venstre side, og var ikke klar over at dealeren en uke tidligere hadde glemt vikepliktsreglene om trafikk fra høyre. Da Hans Marius leide meg over til den andre siden av bilen, skjønte jeg straks at prisen likevel var riktig. Jeg har aldri sett en større bulk i noen personbil. Ingen av dørene på bilens høyreside lot seg åpne, og bulken var av et slikt omfang at bilen som opprinnelig var registrert som en femseter, neppe kunne ha mer enn to passasjerer i baksetet etter denne smellen.
Det kom meg senere for øret at dealeren hadde re-investert pengene fra alt han hadde solgt, og kjøpt seg en gammel og rimelig veddeløpshest. Nå skulle han, i motsetning til tidligere, gamble innenfor lovens ramme, og første løp skulle gå på en veddeløpsbane i Gøteborg. Der skjedde det tragiske at den gamle hesten snublet i første sving, brakk ryggen og måtte avlives på stedet av den lokale veterinær. Uka etter var dealeren på plass igjen på sitt faste gatehjørne i Oslo sentrum.
Hans Marius på sin side, var blitt lykkelig eier av en strøken Audi. Iallfall strøken på den ene siden, og det mente vi var bra nok til å kunne bruke bilen på en vestlandsturné med Bryggerigangen Bluesband.
Hans Marius og jeg kjørte Audien, mens Jan Lie og Tom Gjertsen kjørte alt utstyret i en VW- buss med to seter. Jeg insisterte på å være sjafør, siden Hans Marius ikke hadde lappen, men mellom Førde og Sogndal krevde Hans Marius å kjøre. Det var jo tross alt hans bil.
For å vise Jan og Tom at han ikke hadde glemt landeveiskjøringens edle kunst - på vinterføre - foretok han en hasardiøs forbikjøring, og la Jan og Tom bak seg, mens snø og slaps sto om ørene på oss. Det lå mye snø i veibanen, og Hans Marius fant det vanskelig å få bilen over i høyre kjørefelt igjen, etter forbikjøringen. Problemstillingen endret seg imidlertid brått da veien gikk over i en sving, og vi frontkolliderte med en pensjonist som ikke hadde forutsett at han skulle møte Club7-bassisten akkurat der.
Heldigvis hadde jeg sikkerhetsbelte på, og slapp med et knekt ribbein. Hans Marius var imidlertid mest opptatt av å få sikkerhetsbeltet mitt av, sånn at vi raskest mulig kunne bytte plass. Uten lappen, kunne ikke Hans Marius vedstå seg frontkollisjonen, og jeg hadde jo tross alt et sertifikat å vise fram. Den sjokkskadde pensjonisten var allerede igang med å halte i retning vår bil, og han var definitivt for omtåket til å registrere at Audien allerede hadde fått ny sjafør etter smellen. Etter å ha fått roet ned pensjonisten litt, var det mulig å starte en dialog. Jeg ba så meget om unnskyldning, og lot den gamle mannen få se mitt førerkort. Da alle papirer var ferdig utfylt, kjørte JEG videre med knekt ribbein og i en bil, uten bakrute. I frontkollisjonen ble nemlig bakruta skutt ut på grunn av trykket, og forsvant som en frisbee ut i skauen. Bilen til Hans Marius var fortsatt kjørbar, selv om den nå var minst like mørbanka i skroget som eieren selv.
Jeg har i ettertid tenkt at det var utrolig hvor mye mitt vennskap til Hans Marius tålte. Her satt jeg med et knekt ribbein, og det var faen meg vondt i flere uker etterpå. Og ikke nok med det ... Da jeg kom hjem igjen til Oslo, fikk jeg en telefon fra Førde og Naustdal Lensmannskontor med beskjed om at de vurderte å gi meg en klekkelig bot for hasardiøs og uansvarlig bilkjøring. Boten kom heldigvis aldri, men Hans Marius hadde uansett gitt beskjed om at noen bot kom han aldri til å godta. - Du har jo sjæl skrivi under på at det var du som kjørte, Bent …
Del på Facebook | Del på Bluesky