45 år på veien som frilansmusiker
Telefonen kimer, og jeg må til slutt resignere og komme meg ut av senga. Og jeg som lå og drømte så søtt om det fete liv som rocke-artist … Sulten kryper jeg mot telefonen, mens jeg konstaterer at Televerket har latt det gå enda en dag uten å stenge den. Regninga skulle ha vært betalt for en måned siden.
Året er 1974 og rockegruppa Bazar drar stadig til seters uten å pådra seg noe nevneverdig fett. Rolf Åkervik, bandleder, sanger og kompgitarist, greier på en merkelig måte å holde et allerede sunket skip klar av bånn, mens resten av besetninga, Per Vestaby, Ole Giørtz og undertegnede daglig gisper etter luft.
Endelig slutter telefonen å kime, men så sitter jeg også med røret i hånda.
- Hallo.
- Hei. Det er Rolf. Nå skal du høre her at det som er greia, det er at vi drar til Stavanger i morra. Fett opplegg med klubbjobb på Krokodillen lørdag ettermiddag og konsert i Filmteateret om kvelden.
- Javel, hvem er det som har fixa dette 'a?
- En ny impresario i Stavanger som …
- Ikke han med solbriller som du snakket med i mørket bak scenen på Chateau Neuf i forrige uke, vel?
- Jo, nettopp. Han ringte for en halv time siden, og alt er klappet og klart med PA, hotell, fri kost på Krokodillen, bra gasje og …
- Hva med kontrakt?
- Jo, jøss. Han poster'n i dag så vi har'n før vi drar i morra.
Noe hadde vi tross alt lært. Bl. a. at denne bransjen virker som fluepapir på ustreite butikkmenn og dilettanter. Det vage bildet jeg hadde av denne nye impresarioen la seg som en blåkopi over tidligere bitre erfaringer jeg hadde innprentet i hodet. For meg kunne han godt ha vært utskrevet fra Oslo Kretsfengsel en time før han peila ut Rolf på Chateau Neuf for å prøve seg på nytt. Erfaringene til tross, vi hadde sjelden råd til annet enn å la tvilen falle impresarioen til gode.
- Men hva med transport da, Rolf?
- Folkevognbussen, så klart.
Den bilen så bare så jævelig og skamslått ut, at selv ved nærsyn hadde folk problemer med å identifisere bilmerket. Noen måneder før hadde den landet på taket mellom Kristiansand og Mandal, da Ole Giørtz skulle prøve sitt rykende ferske førerkort, og fra det tidspunktet virket det bare meningsløst å gjøre noe som helst for å holde bilen streit.
… vi ble enige om at vi ordner det med kontrakta når vi kommer til Stavanger
Rolf presenterer opplegget for Per og Ole, og det går bare noen minutter før de begge står i billettluka på Fornebu med hver sin Stavanger-billett, betalt av egen lomme. Dermed skulle de være sikret mot en hasardiøs biltur. Det faktum at jeg er blakk gir meg i det minste en falsk solidaritetsfølelse, når jeg bestemmer meg for å sette meg i skrapjernet og dele de 60 mila med Rolf.
Vi drar fredag ettermiddag. Lørdag formiddag skal nemlig Rolf signere LP'en vår i en av Stavangers platebutikker. Dette har impresarioen arrangert som en liten kuriositet før jobbene på ettermiddagen og kvelden.
Etter å ha dyttet i gang bilen tillater jeg meg, for ordens skyld, å spørre Rolf om han har fått kontrakten.
- Nei, nå skal du høre her at det som er greia det er at jeg snakka me'n på telefonen i dag, og vi ble enige om at vi ordner det med kontrakta når vi kommer til Stavanger.
Ja, ja. Det er jo for så vidt ikke noe nytt. Kontrakter er sjelden vare i postkassa til Rolf. Den postkassa har som regel ikke annet å by på enn hans eget skjegg, men nå er vi jo allerede på veien …
Turen nedover Sørlandet har et mystisk fravær av krise, men når de første smellene kommer fra motoren, kommer de også til gangs! En av tennpluggene er blitt skutt ut, og de som har opplevd å sitte inni en PA-kasse på utekonsert kan forestille seg lydtrøkket vi opplevde i folkevogna.
Uten verktøy, og med hele overkroppen inni motorkassa, prøver Rolf å feste pluggen med hånden. Den holder ca. en kilometer, før en ny maskingeværsalve setter inn og snur opp ned på hele Sørlandsidyllen. Vi må bare la det være sånn de siste kilometrene inn til Mandal sentrum og til nærmeste pang-sjonat. Det er sent på kvelden og lite vi kan få gjort.
Lørdag morgen klokken 8 er vi på'n igjen med å få start på skrapjernet, og når vi endelig greier det, ser vi skrekkslagne ansikter i samtlige vinduer i pensjonatet med folk som trodde de hadde booka inn på et fredelig sted. Vi stikker av til nærmeste bensinstasjon hvor vi får vite at gjengene er utslitt.
- Jammen … Da spleiser vi på en ny tennplugg!
- Gjengene i motorblokka!!!
Så er det å fleske mot Stavanger på tre hardt arbeidende sylindre og en med totalt fri lue. Vi har dårlig tid, for klokka 11 skal Rolf begynne å signere plater. Fem, seks ganger er han inni motorkassa og skrur med hånden, før vi omsider når Stavanger litt før kl. 12.
Rolf på trynet inn i platebutikken med olje opp til albuene og over hele skjorta. Ned i baklomma etter pennen og "Hei, her er jeg".
En noe skremt ekspeditør lurer på hva som er på ferde.
- Det er jeg som er Rolf Åkervik. Jeg skal signere plater her. Beklager at jeg er litt seint ute, men …
- Rolf... hva for noe, sa du?
Mens de to fortsetter sin goddag-mann-økseskaft-kommunikasjon, blar jeg intetanende gjennom noen plater i den andre enden av butikken, sånn passe varm på øra. Etter en stund kommer Rolf og sier at misforståelsen er avklart.
- Feil platebutikk!
Bilen starter med et helvetes brak, og vi stikker så fort som mulig til den "riktige" platebutikken … Hvor det samme gjentar seg.
Så er det bare å komme seg til Krokodillen og få satt opp horna. Der sitter Ole og Per og venter, men ingen impresario. Først en halv time før vi skal begynne å spille, kommer mannen med solbrillene. Litt svett beklager han at det skar seg med platesigneringa, men han hadde et større problem. Han har også satt norsktoppartisten Hans Petter Hansen på plakaten for konserten i Filmteateret, og han hadde ikke noe band til å backe seg, så hvis vi kunne ...???
Den halvtimen vi har til rådighet blir brukt til å gå gjennom låter med Hans Petter Hansen.
Jobben på Krokodillen går stort sett ut på å underholde serveringspersonalet, da det ifølge mannen med solbrillene merkelig nok ikke hadde kommet noen annonse i avisa.
… et par som på avstand kan se ut som Fleksnes med frue, setter seg pent antrukket midt i salen, tydeligvis forvirret over hva de har fått billetter til
Nå synes vi imidlertid at mosen er så fullpakka med ugler, at vi forlanger forskudd før konserten i Filmteateret. Det har han dessverre ikke mulighet til på nåværende tidspunkt, men med skjelvende hånd går han omsider med på å undertegne kontrakten.
Så er det sound-check i Filmteateret. PA-anlegget er blitt redusert til noe som ligner en bilstereo. Alvorlige herrer med lilla uniformer med gule striper går rundt i salen og forbereder innrykket av folkemassene. De er fast personell ved Filmteateret, og er inkludert i leien som mannen med solbrillene skal betale.
Presis kl. 21.50 ser de uniformerte på sine armbåndsur og åpner hvert sitt sett med doble dører. Først skjer det ingenting. Etter en stund kommer det tre freakere inn som setter seg helt bakerst i den kjempestore salen. Det går enda noen minutter før et par, som på avstand kan se ut som Fleksnes med frue, setter seg pent antrukket midt i salen, tydeligvis forvirret over hva de har fått billetter til.
Så skjer det ikke noe mer før de uniformerte konstaterer at klokken er blitt 22.00, og ifølge korrekt prosedyre lukkes dørene så forestillingen kan begynne.
Mannen med solbrillene er vekk, men Rolf insisterer på at vi skal gå på scenen, så vi i alle fall ikke kan beskyldes for kontraktsbrudd. Idet vi holder på å plugge inn horna, kommer trynet med solbrillene frem mellom bakteppene, og Rolf blir tilkalt. De fem i salen sitter tålmodig og venter mens vi hører heftig hvisking bak scenen. Jeg ser mitt snitt til å skifte batteri i wah-wah-pedalen for å prøve å korte ned den pinefulle ventetiden.
Endelig kommer Rolfs bleke ansikt frem og kunngjør at konserten er avlyst. De svære doble dørene blir åpnet på nytt, og så snart de fem er ute, slenger vi fra oss horna og stormer gjennom teppet for å ta mannen med solbrillene. For sent. Vi hyler gjennom korridorer, smeller opp dører til bakrom og bøttekott, og til slutt har vi trengt ham opp i et hjørne. Han puster og peser og ryker av svette, mens vi skriker:
- Hit med penga! Nei, nei, ikke prøv deg. HIT MED PENGA!
Mannen med solbrillene stammer og begynner å grine. Den eneste trøsten han hadde akkurat da, var at vi het Bazar og ikke Public Enemies. Med skjelvende hånd skriver han et gjeldsbrev som vi dikterer.
På en eller annen måte kom vi oss tilbake til Oslo hvor saken ble overlevert Musikerforbundet. Pengene kom verken før eller etter tidsfristen. Den optimistiske impresario hadde forlatt åstedet Stavanger, og ryktene sa at han hadde flyttet til Flekkefjord.
Noen måneder senere er jeg i Scanax Studio i Oslo. Plutselig ser jeg et mistenkelig kjent ansikt med solbriller. Ikke vet jeg om noen nødutgang fra Scanax Studio, men han må ha funnet en på få sekunder. Vekk var han i alle fall, og der har han vært siden. Spør du meg, så er det i grunnen helt greit.
Del på Facebook | Del på Bluesky