LIVE DEAD – da PULS traff Grateful Dead i 1986
(San Francisco/PULS): Jerry Garcia og Grateful Dead står på plakaten, mens jeg står på gata i San Francisco med et pressekort stikkende opp av skjortelomma. Dette tilfeldige sammentreff gir meg en følelse av at det ville være feil å forlate Nord-California, uten å få med meg denne byens mest legendariske fenomen.
Dette mystiske bandet, som på en merkelig måte har klart å målbinde sitt publikum siden midten av 60-tallet, viste seg imidlertid å være minst like mystiske å komme innpå, om man prøvde å entre dem fra baksiden av scenen. Men for å nå dit, måtte jeg først spore opp bandets manager …
"Wow, man … Norway, hey? Far out, man. I dig that."
Lite som tydet på at denne manageren led av noen form for tungsinn.
"Men kan du sette opp en tid for et intervju med Grateful Dead?"
"Wow man, those guys are extremely popular, you know, too much, far out!".
"Ja jøss, men når?"
Grateful Dead skulle ha utekonsert i Sacramento, førstkommende lørdag, på California Expo Amphi-Theatre. Han ville sette meg på gjestelista, og backstage-pass kunne hentes i billett-luka. Far out, tenkte jeg. Da tar jeg dem bak scenen. Kunne kanskje være smart å friske opp seksti og sytti-åra litt først, så jeg dro til en fyr i San Fransisco som jeg visste var "Dead Head", og lånte en haug med gamle G.D.-skiver. Avspilling av disse bragte fram gamle ormer og padder og assosiasjoner til hjemlige forhold, på den tida "Trad Gras och Stenar", "Levande Livet" og andre freakete band ga ut skiver. Hjemmelagd sound, og hue i det ytre rom.
JERRY GARCIA
Så var det lørdag formiddag. På tide å komme seg på Freeway 80 til Sacramento. Halvannen time i ytre venstre fil gjennom cowboy-landskapet, her hvor det stort sett bare var indianere og meksikanere, før California ble innlemmet i De Forente Stater, så seint som i 1850. Her sleit nybyggerne i solsteiken, med å få realisert "The Old American Dream". På mange måter står Jerry Garcia som et symbol på denne realiseringen, bare iført en litt mer freakete jakke enn hans forgjengere hadde.
Hippiebevegelsen blomstret opp på en tid da frihetbegrepet, i enda større grad enn nå, var knyttet til penger og suksess i det streite karriere-samfunnet. Jerry Garcia, som allerede i 1965 hadde satt i gang Grateful Dead, manifesterte seg nærmest som en profet for denne motkulturen.
Hans oppvekst i San Fransisco dreide seg om alt annet enn suksess. Faren hans, som var spansk innvandrer og musiker, døde tidlig, og fattigdom og mislykket skolegang ble stikkord for barndommen. Gitar fikk han omsider tak i som 15-åring, og begynte å plukke låter av Chuck Bery, Freddy King, Buddy Holly og Etta James. Det var imidlertid som 5-strengs banjospiler og akustisk gitarist han hadde sine første spillejobber i forskjellige bluegrassband. På denne tiden traff han også Robert Hunter, som senere ble Grateful Deads faste tekstforfatter.
Dermed vinket han definitivt farvel til den streite verden. Sammen med Hunter spilte han for småpenger og rester fra kjøkkenet på forskjellige "coffeshops". De bodde i hvert sitt bilvrak, og levde mer eller mindre av hermetikk som Hunter hadde rappa i militæret.
HAVE A GREAT TIME, STAY HIGH
Men - de hadde det visst allright. Friheten til å gjøre det de var mest hypp på, nemlig å spille, og friheten ved å droppe presset med utdannelse og karriere. Frihet ved ikke å ha noe å tape. Dette ble også utgangspunktet for Grateful Dead. "Have a great time, stay high". Det innebar selvfølgelig også å ikke slå hue i asfalten, dersom en sleip arrangør skulle lure fra dem gasjen.
Tydeligvis er det mange amerikanere som identifiserer seg med dette bandet. Det faktum at Grateful Dead er det bandet som trekker flest folk til konserter i USA for tiden, avslører at bandet innehar noen vesentlige egenskaper. Foruten å representere en livsstil som er ganske fjern fra den streite amerikanske, spiller de lett tilgjengelige rockelåter, med et relativt uhøvla trøkk.
Heisan, her skjer det noe. En haug med uniformerte folk vinker hele den fila jeg ligger i inn på en enorm parkeringsplass. Consert parking $3. Jeg finner en plass, og i det jeg åpner døra, er det som om bilen er blitt forvandlet til en tidsmaskin som har landet i året 1970. En blanding av ulike typer røkelse slår inn fra plassen, som foruten biler, stort sett er dekket av ulltepper og flere kilometer med hår og skjegg.
10.000 FREAKS
Jeg følger de mange tusen disiplene framover mot inngangen. Langs den uorganiserte klynga selges det T-skjorter og buttons med ord som neppe vil bli trykt i et blad som har tatt stilling mot dop. Så er det et gigantisk skilt til: Welcome Dead Heads, og dermed åpner det seg et bølgende teppe av 10.000 fargesprakende freaks som alle har hodene rettet mot det kjempemessige PA-anlegget.
En mørk, truende sky har lagt seg mellom sola og disiplene, men den forsvinner i det øyeblikket bandet entrer scenen, og det er neppe en eneste av de framøtte som tror det er noen tilfeldighet!
Hey, I'm Bent!
- Far out, so am I!
Billy Kreutzmann og Mickey Hart setter seg bak hvert sitt trommesett. Bob Weir - gitar, Brent Mydland - keyboards, Phil Lesh - bass og Jerry Garcia, som viser seg å ha blitt en stor, grå bamse, begynner å stemme sin gitar. Stormende jubel. Så kommer "Alabama Getaway", "Far From Me" og "Don't Ease Me In" på løpende bånd, uten kommentarer imellom.
Anstrenger meg litt for å prøve å få grooven, men Garcia og Weir synger med bra trøkk. Får nesten et eple i hodet, idet en fyr som prøver å sjonglere med fem av dem plutselig mister beatet. Jeg benytter anledningen til å spørre ham om hva han synes om bandet.
"Ingen band er som Grateful Dead. Dette er vårt band. Hør, folka er med og synger låtene. Alle kjenner disse låtene."
Ikke jeg, tenker jeg, men så er det sikkert ikke så mange her som hadde sunget med på Åge Aleksandersen heller. Ikke jeg heller, forresten, men nå forsvinner min samtalepartner inn i nærkontakt med et av eplene. Lucy in the Sky. Resten av førstesettet fortsetter med lett tilgjengelige låter og relativt lange soli av vekselvis Garcia og Mydland. Sound og spillestil er sekstitalls. Garcia uten sustain, og med en viss peiling innenfor gitarstilen.
ARNE HUUSE-FJES
I pausen sendes svære, fargerike gassballonger til værs som pynter friskt opp i den grå røyken som også stiger opp fra området. Andre settet er stort sett en lang, sammenhengende jamsession som til slutt ender opp - uten ekstranummer.
Jeg finner en inngang som fører til baksiden av scenen. Her blir det problemer med å brøyte seg vei. Verre enn Club 7-døra så ut på den hotteste fredagskveld. River meg vei gjennom hår og skjegg, og ender til slutt opp med to uniformerte vakter. Foruten å forsvare de priviligerte bak scenen, sørger de for stilbruddet, der de står med revolvere i beltet og hvert sitt Arne Huuse-fjes. (Arne Huuse var på 80-tallet kriminalsjef og visepolitimester i Oslo. –Red.)
"Nobody beyond this point". Jammen, jammen ... Jeg viser back-stage billetten, og en jente i inngangen henter manageren. Et rufsete hue, planta på toppen av en haug med loppemarked-klær kommer til syne, og jeg får etter en stund øyekontakt. Der var masse lys, men ingen hjemme ...
- Hey, I'm Bent!
- Far out, so am I!
- Nei, jeg mener ... Jeg er den som ringte deg forlenden i forbindelse med et intervju, og ...
- Wow, man Sweden, he?
Far out! Too much. Join in! Freak out! Så var det Edens hage, med "money for nothing og chicks for free"-atmosfære. Her fløt det i edle varer, og jeg tenkte jo straks på ordtaket om dråper som kan komme klokkeren til gode, når presten dusjer. Først måtte jeg imidlertid prøve å få tak i noen av bandmedlemmene.
HAVE A DRINK, STAY HIGH!
Der kommer Garcia ut av garderoben, gitt, men det var det mange andre som oppdaget også. Full stim. Jeg løyer'n litt. Det har da tross alt gått noen år siden jeg sluttet å løpe etter brannbilen, så jeg slår meg ned ved siden av manageren.
- Når blir det mulig å få gjort et intervju med Grateful Dead'a?
- Hey, have a drink stay high!
- Jammen …
- They're extremely busy, you know. Too much ...
Oi, der sitter Bob Weir. Jeg slår meg ned med penn og blokk.
- Dette er første gangen jeg hører dere live. Er det slik en G.D.-konsert pleier å være?
- Med hensyn til publikum, ja. Masse support fra Dead-heads som aldri later til å svikte oss. Når det gjelder det musikalske, ligner ingen av konsertene på hverandre.
- Men dere spiller mange av de åpenbart kjente låtene?
- Ja, men de blir veldig forskjellige fra gang til gang. Vi er i hovedsak et jammeorkester. Vi har et enormt repertoar av låter, og vårt publikum kjenner de fleste av dem. Vi snur og vender på låtene hele tida, og som i andre settet i dag, kan f.eks. Mickey og Bill sette igang en 15-minutters trommesolo. Alt er avhengig av hvilke vibrasjoner som finnes på scenen til enhver tid. På konserten her i morgen, kommer vi til å spille et helt annet repertoar.
Sure, sure. Ring en gang i neste uke.
- Men det er deadline på mandag ...
- Deadline, he? Deadline, deadline!! I dig that!
NY SKIVE?
- Dere hadde 20-års jubileum i fjor. Har besetninga vært den samme hele tida?
- Stort sett. Vi har hatt forskjellige keyboardister. Brent Mydland kom fra gruppa Silver og begynte med oss på slutten av 70-tallet.
- Hele denne tida har dere greid å kjøre klar av Skandinavia?
- Jeg var i Sverige, mer eller mindre på egen hånd, for et par år siden. Spilte med lokale grupper i Stockholm. Ble i utgangspunktet invitert dit for å hjelpe til med en fredsfestival.
- Kommer det ikke snart en ny G.D.-skive? Den forrige, "Go to Heaven", er jo over fem år gammel?
- Vi har veldig mange låter som fungerer i live-sammenheng, men vi har litt vanskelig for å tenke oss studioversjoner av disse. Vi diskuterer imidlertid saken med Arista Records for tida, og det er ikke usannsynlig at vi snart kommer med et album igjen.
- Drev ikke dere eget plateselskap en tid?
- Jo, men det ble så utrolig mye kontorarbeid. Da vi fant ut at vi brukte mer tid på å fly i banken og på postkontoret enn å jobbe med musikk, ga vi blaffen i Grateful Dead Records.
DÅRLIG RADIO
- Jerry Garcia har gitt ut ca. fem solo-LP'er. Har du fått tid til å gjøre noe utenom G.D.?
- To solo-skiver med Bobby and the Midnighters (CBS og Arista), og et par med et band jeg hadde som het Kingfish.
- Hvilke norske artister og grupper har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
- Eh ... jeg vet ikke. Jeg hører stort sett bare på bilradioen for tiden, så ...
- Ja, men da har du vel hørt a-ha opptil flere ganger?
- Well, asså egentlig freaka radioen ut for en stund siden, så jeg er vel kanskje ikke helt ajour ...
Nettopp, nettopp, jeg forstår ... Hvorfor tror du det er så mange Dead-Heads, Bob Weir?
- Det er så mange superband for tida. Mye ensidig fokusering på brillianse og perfeksjonisme. Mange opplever vel oss som et av de få alternativene som finnes for tida, sier Weir idet en fyr plutselig tar tak i skulderen hans og sier:
"Hey, Bobby, what are you waiting for? Come on ...", og dermed forsvinner hele bandet inn i en ventende bil. Jeg stikker bort til manageren igjen og spør om jeg kan avtale nærmere angående et intervju med bandet "Grateful Dead".
- Sure, sure. Ring en gang i neste uke.
- Men det er deadline på mandag ...
- Deadline, he? Deadline, deadline!! I dig that!
10 år senere døde Jerry Garcia av en overdose, og senere strødde Bob Weir asken hans i elva Ganges i India.
Del på Facebook | Del på Bluesky