Et sylstreit orkester på Venice Beach
(PULS/Venice Beach, 1986): Et møte mellom en norsk frilansmusikant og to amerikanske gatemusikanter. På vestkysten av USA. Var det mulig å lage et band? For eksempel Venice Beach Trio?
Stillehavet ligger flatt. Ufattelig så langt det er til Oslo. Avstanden virker på en måte ekstra stor denne grytidlige morgenen, her jeg står og speider i helt feil retning. Nå spiller sikkert Jan Lie og Hans Marius Stormoen på Hot House. Nei, det gjør de nok ikke, forresten. Det er jo midt på natta, Jan Lie-tid, (eller ettermiddagen norsk tid, om du vil). I øyeblikket ligger nok verden for denne trommeslagerens føtter, men om noen få timer avløses de søte drømmene hans av Oslos ubarmhjertige virkelighet.
Los Angeles Times skriver om 20 kuldegrader hjemme, og frosne rykter forteller at bokstavene JAZZ har falt døde om i Rådhusgata, og at den nå bare heter "Alive". ("Fy te hælvete at det ska' værra så vanskele!"). Jeg tenker på de gamle gutta som har ofret sine liv i fornuftens grenseland. Bassisten og trommelsageren som i en mannsalder har tviholdt på sitt komp. Det er gutter det. Slike gutter finnes ikke her. Det trodde iallfall jeg, inntil i forrige måned. Da traff jeg Bob og James.
De sto og spilte for småpenger på stranda, og straks så jeg dem som svartlakkerte versjoner av de nevnte norske herrer. Det svingte overbevisende, og låter som "Stand by Me", "Lucille" og "Sitting on the Dock of the Bay" fikk forbipasserende til å stanse opp, og meg til å dra hjem og hente gitar og batteriforsterker, for så å snike meg inn som et slags tredje hjul på vogna. "Venice Beach Trio" var født.
Etter en ca. 5 dollars og 40 cents tid, tok vi en liten pause, og jeg fikk anledning til å stifte nærmere bekjentskap med de to gatemusikantene. De så begge med blanke øyne tilbake på gullalderen i 60-åra, da ståla fossa inn og verdensturneene sto i kø for å bli satt ut i livet. Ifølge dem selv.
James angivelig som sanger og gitarist i et suksessfullt gospelband, og Bob - angivelig som perkusjonist i både Diana Ross and the Supremes og Jimmy Smith sitt band. Platesalg og turneer gjorde livet fett å leve. Bob sier han fremdeles betaler husleie med royalty-utbetalinger fra det store platesalget Supremes hadde for over 25 år siden, men for det daglige brød, må han ustanselig spille trommer på Venice Beach.
James sparer utgifter til bolig, da han får sove gratis i trappeoppgangen til Bob. Frustrasjonen over å ha måttet stramme inn livreima så til de grader, blir borte så snart Bob får telt opp til neste låt. Grooven setter seg raskt, og James begynner å synge såpass overbevisende at folk stopper og glemmer en stund det de egentlig var på vei til.
den entusiastiske tilhøreren visste tydeligvis ikke hva han gjorde, da han begynte å klaske på trommene til Bob, midt under gatekonserten
Bob og James er blitt henholdsvis 61 og 55 år gamle. Stoltheten har ikke falmet det minste, selv om de nå er avhengige av hver cent som blir slengt ned i den åpne gitarkassa.
Neste lørdag ettermiddag møtes vi igjen. Sola steiker, og det er et myldrende liv under de mange palmekronene som døsig beveger seg i Stillehavsbrisen. "Venice Beach Trio" suger til seg et femtitalls tilhørere, og det begynner å bli ganske sjov. I løpet av kort tid, blir trioen forsterket av en latinamerikansk blåserekke som tilfeldigvis kommer gående med horn og perkusjonsinstrumenter.
Den store ansamlingen med tilhørere klapper på ener’n og treer’n. Slik skal verden være. Svarte, hvite og latinere spiller sammen i felles harmoni. Musikken er global. Den kjenner ingen grenser, og tjener fredens sak. Et eller annet sånt leser jeg ut av de salige ansiktene som kvelden før hadde vært klistret til TV-skjermene og fått vite sannheten om den amerikanske regjeringens rolle i Iran/Contra-aid skandalen. Nå er imidlertid verden annerledes. Alle er glade. Folk synger med på refrengene, og klapper i hendene.
Plutselig høres et smell, helt på siden av beatet. Skrekkslagne ansikter konstaterer at Bob har dyttet en av tilhørerne overende, og på vei mot bakken har han tatt med seg en conga-tromme som han bruker som en slags beskyttelse mot den harde asfalten. Den entusiastiske tilhøreren visste tydeligvis ikke hva han gjorde, da han begynte å klaske på trommene til Bob, midt under gatekonserten. Nå begynner folk å forlate åstedet. Ansiktene er med ett lagt i folder som klart forteller at drømmen er slutt for denne gang. Tilbake til virkeligheten, Reagan og Stjernekrigen.
- Hvorfor i hælvete gjorde du det'a, Bob? Hva var vitsen??
- This fuckin' guy has no respect, man. What would you think if you were painting a picture, and all of a sudden a complete stranger would show up with his own brush starting to mess up the whole fuckin' thing?
Nei, det ville selvfølgelig ikke ha vært noe ålreit, men det går vel an å være litt mer diplomatisk? Ikke det, nei.
Bob er ikke hypp på å spille mer, og latinerne skygger banen med krum rygg. Rett før antiklimakset kom det imidlertid en representant fra en klubb bort til oss, og spurte om vi kunne gi ham en demo-tape for eventuell spillejobb. Vi blir enige om å booke studio, men ingen er noe spesielt interessert i å stille noen økonomisk garanti for studiokostnadene.
- Vi spiller inn tapen her på stranda, og bruker en walkman som båndmaskin!
Alle blir enige om at det vil gi et ærlig resultat, men vi finner fort ut at det er for mange støykilder som blander seg inn i opptaket. Plutselig fester blikket til Bob seg på bygningen over gata. Der er det et offentlig toalett. Det kan vel tjene som gratis studio en 5-6 låters tid?
Gorky's. Idag er bare skiltet igjen
Trioen installerer utstyret i det knøttlille rommet. Gitarforsterker i håndvasken. En congatromme mellom sisternen og veggen. Bob setter seg på dass for å utnytte plassen best mulig. One, two, three, four. Tapen går.
Allerede i første låt, begynner trippende folk å hamre på døra. Bob slår hardere på trommene, for å overdøve bankingen. Dassdøra er låst og tapen går. Etter et par låter, er bankingen så kraftig at det lenger ikke er tvil om at den går inn på tapen. Rop kan også høres.
Nå er det slutt på Bobs tålmodighet, og han velter trommene idet han kaster seg mot døra. Den første personen i køen får først døra i ansiktet og deretter Bobs hyl og skrik:
- "Er'e ikke mulig å skjønne at folk er i opptak her? You messed up this whole fuckin' recording, man!"
Tapen går, mens den skrekkslagne sabotøren stotrende prøver å unnskylde seg med at han trodde studioet var en dass. Alt går inn på tapen som uredigert blir levert til klubben Gorky's i LA downtown.
Få dager senere ringer Gorky's for å spørre om hvilken dag som kunne passe!
Del på Facebook | Del på Bluesky