Behagelig akustisk fra Liam Gallagher

«Acoustic Sessions» er resultat av et MTV Unplugged opptak i september 2019 med Liam Gallagher. Gammelt, usminket, nytt - i en og samme pakke.


Albumet tilbyr 8 spor av både ny og gammel opprinnelse. De fleste fra albumet «Why me? Why not» fra 2019, men vi får også en akustisk versjon av «Cast No Shadow» og «Sad Song» fra Gallaghers tid i Oasis.

«Acoustic Sessions» er et svært behagelig supplement i britpopens univers, men byr på få overraskelser. Stødig og behagelig akustisk kvalitet fra begynnelse til slutt. Liams stemme er gjenkjennelig og særegen også i unplugged versjon, og hans usminkete variant av seg selv er så gjennomgående behagelig som en ringrev fra Manchester kan bli.

“You went down so easy, like a glass of wine” synger Liam i låten “Once”, og fritt tolket og sammenlignet av undertegnede, er albumet «Acoustic Sessions» ikke bare lett svelgbart. Det krever også påfyll i glasset.

LIAM GALLAGHER
Acoustic Sessions
Warner Music


Del på Facebook | Del på Bluesky

Madchester møter Britpop. Dette er saker!

(07.03.24) Har jeg hørt dette albumet 20 ganger den siste uka? Minst.


De Luxe-pakke fra Liam Gallagher

(28.05.22) 2022 er bånn pinne med lillebror Gallagher. Men ikke full speed. Han liker seg best i midt-tempo.


Liam Gallagher i sprudlende unplugged-utgave

(17.06.20) Liam Gallagher i akustisk drakt, med et knippe ekstraordinært fine pop-låter i ermet. Men det visste vi jo fra før.


Lillebror Liam Gallagher tar siste stikk

(05.12.17) Brødrene brothers. The Gallaghers leverer på topp, med to vidt forskjellige album.


Liam navngir post-Oasis band

(26.05.10) Beady Eye er navnet på det nye prosjektet til Liam Gallagher etter splitten i Oasis i fjor. Oasis-medlemmene Gem Archer og Andy Bell følger med, i tillegg til trommeslager Chris Sharrock (eks-World Party, Robbie Williams).


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.