De Luxe-pakke fra Liam Gallagher

2022 er bånn pinne med lillebror Gallagher. Men ikke full speed. Han liker seg best i midt-tempo.


Han ga ut «Acoustic Sessions» for to år siden, men han forhaster seg på ingen måte. Etter å ha vært frontmann i et av de store britpop-banda på 90-tallet, Oasis, er det kanskje rart å si at han debuterte i 2017. Men det gjorde han altså, som solo-artist, med «As You Were».

2019 ga oss «Why Me? Why Not»? Nå gir han oss et langt live-sett pluss et flunka nytt studio-album.

Studio-albumet er fylt av «stort» sound. Mektige kor og strykere herfra til herligheten. Ellers – mye akustiske gitarer og ditto piano. Liam Gallagher anno 2022 er ganske annerledes i studio enn på scenen. I studio er det rom for nyanser. Live er det mest snakk om raw power.

«C’mon You Know» åpner med en akustisk hymne. Han synger med styrke, som vanlig, mens koret sender tankene i retning «You Can’t Always Get What You Want». «More Power» er et lite mesterverk i sin sjanger. Og det kommer mer.

«Too Good For Giving Up» er en pianodrevet ballade av det slaget. Like fin som «Don’t Look Back In Anger»? Nesten – og da befinner vi oss i elitedivisjonen. En låt skapt for allsang blant publikum. Som på Reading-festivalen i fjor:


Hvis du ikke vil se hele konserten, spoler du fram til de siste 10-12 minuttene. Han spiller låter fra sitt solo-repertoar hele veien, men avslutter med «Live Forever» - tilegna Charlie Watts (1941-2021) - og «Wonderwall». Ja, Liam Gallagher er i sannhet en mann for de store arenaene.

Han girer opp betraktelig i «Everything’s Electric»; Liam Gallagher ligner i dag i det hele tatt mer på The Rolling Stones enn sitt elskede The Beatles. Men det gjelder først og fremst soundet; i melodiføring slekter han stadig vekk mest på Lennon/McCartney.


Live-albumet «Down By The River Thames» slippes samtidig med «C’mon You Know». En oppvisning, ikke minst i publikumsfrieri. Mer presist – han behøver ikke fri til publikum, ikke på annet vis enn å spille sine låter, mer eller mindre rett fram.

For sånn er det, tror jeg. Enten liker du Liam Gallagher, eller så syns du dette er tafatte greier. De fleste er enig med meg. Du skal leite lenge etter bedre rocka popmusikk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Madchester møter Britpop. Dette er saker!

(07.03.24) Har jeg hørt dette albumet 20 ganger den siste uka? Minst.


Liam Gallagher i sprudlende unplugged-utgave

(17.06.20) Liam Gallagher i akustisk drakt, med et knippe ekstraordinært fine pop-låter i ermet. Men det visste vi jo fra før.


Behagelig akustisk fra Liam Gallagher

(05.02.20) «Acoustic Sessions» er resultat av et MTV Unplugged opptak i september 2019 med Liam Gallagher. Gammelt, usminket, nytt - i en og samme pakke.


Lillebror Liam Gallagher tar siste stikk

(05.12.17) Brødrene brothers. The Gallaghers leverer på topp, med to vidt forskjellige album.


Liam navngir post-Oasis band

(26.05.10) Beady Eye er navnet på det nye prosjektet til Liam Gallagher etter splitten i Oasis i fjor. Oasis-medlemmene Gem Archer og Andy Bell følger med, i tillegg til trommeslager Chris Sharrock (eks-World Party, Robbie Williams).


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.