De Luxe-pakke fra Liam Gallagher

2022 er bånn pinne med lillebror Gallagher. Men ikke full speed. Han liker seg best i midt-tempo.


Han ga ut «Acoustic Sessions» for to år siden, men han forhaster seg på ingen måte. Etter å ha vært frontmann i et av de store britpop-banda på 90-tallet, Oasis, er det kanskje rart å si at han debuterte i 2017. Men det gjorde han altså, som solo-artist, med «As You Were».

2019 ga oss «Why Me? Why Not»? Nå gir han oss et langt live-sett pluss et flunka nytt studio-album.

Studio-albumet er fylt av «stort» sound. Mektige kor og strykere herfra til herligheten. Ellers – mye akustiske gitarer og ditto piano. Liam Gallagher anno 2022 er ganske annerledes i studio enn på scenen. I studio er det rom for nyanser. Live er det mest snakk om raw power.

«C’mon You Know» åpner med en akustisk hymne. Han synger med styrke, som vanlig, mens koret sender tankene i retning «You Can’t Always Get What You Want». «More Power» er et lite mesterverk i sin sjanger. Og det kommer mer.

«Too Good For Giving Up» er en pianodrevet ballade av det slaget. Like fin som «Don’t Look Back In Anger»? Nesten – og da befinner vi oss i elitedivisjonen. En låt skapt for allsang blant publikum. Som på Reading-festivalen i fjor:


Hvis du ikke vil se hele konserten, spoler du fram til de siste 10-12 minuttene. Han spiller låter fra sitt solo-repertoar hele veien, men avslutter med «Live Forever» - tilegna Charlie Watts (1941-2021) - og «Wonderwall». Ja, Liam Gallagher er i sannhet en mann for de store arenaene.

Han girer opp betraktelig i «Everything’s Electric»; Liam Gallagher ligner i dag i det hele tatt mer på The Rolling Stones enn sitt elskede The Beatles. Men det gjelder først og fremst soundet; i melodiføring slekter han stadig vekk mest på Lennon/McCartney.


Live-albumet «Down By The River Thames» slippes samtidig med «C’mon You Know». En oppvisning, ikke minst i publikumsfrieri. Mer presist – han behøver ikke fri til publikum, ikke på annet vis enn å spille sine låter, mer eller mindre rett fram.

For sånn er det, tror jeg. Enten liker du Liam Gallagher, eller så syns du dette er tafatte greier. De fleste er enig med meg. Du skal leite lenge etter bedre rocka popmusikk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Madchester møter Britpop. Dette er saker!

(07.03.24) Har jeg hørt dette albumet 20 ganger den siste uka? Minst.


Liam Gallagher i sprudlende unplugged-utgave

(17.06.20) Liam Gallagher i akustisk drakt, med et knippe ekstraordinært fine pop-låter i ermet. Men det visste vi jo fra før.


Behagelig akustisk fra Liam Gallagher

(05.02.20) «Acoustic Sessions» er resultat av et MTV Unplugged opptak i september 2019 med Liam Gallagher. Gammelt, usminket, nytt - i en og samme pakke.


Lillebror Liam Gallagher tar siste stikk

(05.12.17) Brødrene brothers. The Gallaghers leverer på topp, med to vidt forskjellige album.


Liam navngir post-Oasis band

(26.05.10) Beady Eye er navnet på det nye prosjektet til Liam Gallagher etter splitten i Oasis i fjor. Oasis-medlemmene Gem Archer og Andy Bell følger med, i tillegg til trommeslager Chris Sharrock (eks-World Party, Robbie Williams).


Ministry - sprekere, morsommere, ærligere

(04.11.26) Denne skiva er akkurat så hardslående tøff og rå som jeg kunne drømt om, gode tekster og varierte låter og klare impulser fra de siste førti årenes utgivelser.


Imminence - noen bedre?!

(03.11.26) Ikke at strykere kan redde ei dårlig skive, men de løfter noe vakkert til en helt uforståelig intens opplevelse. Imminence bekrefter igjen at de er sjukt fett band.


Frenetisk noise core

(02.11.26) De aldrende støy-punkerne Melt Banana fra Tokyo har, nedstrippet til en duo, fortsatt energien i behold. Dette ble demonstrert til gangs da de opptrådte med vanvittig intensitet på Kafe Hærverk under Oslo World lørdag kveld - etter å ha gjennomført ekstrakonsert på ettermiddagen dagen i forveien. Rasende og frenetisk, hyperaktivt og samtidig oppløftende.


Kakofonisk sanseopplevelse fra Andesfjellene

(02.11.26) Los Thuthanaka bombarderte kroppen med rytmisk rystende sanseinntrykk da de opptrådte på et utsolgt Blå i Oslo under Oslo World. Med flakkende strobelys, vibrerende bass fra cd-spillere, keytar, keyboard og gitar ga de oss rytmisk støy med tidvis overskridende kvaliteter der fortid og fremtid sammenføyes til noe egensindig, eksperimentelt, instrumentelt elektronisk.


Imponerende egenartet Dirty Three

(02.11.26) Den nyere musikken er mer støyende, ildfull og har flere crescendoer enn den mer meditative musikken vi husker fra starten.


Musikalsk varme fra Beverly Glenn-Copeland

(01.11.26) Menneskelig varme, vennlighet og en følsom sart stemme var den store beholdningen når kanadiske Beverly Glenn-Copeland inntok Cosmopolite under Oslo World tidlig lørdag kveld foran et sittende publikum med sin blanding av musikaler, spirituals og barnesanger.