Mye tøffere enn toget!

Gi meg det aller kuleste bandet som vederfarer oss for tida. Gi meg Elephant9.


Det er i klassen uvirkelig, hva herrene Torstein Lofthus (trommer), Nikolai Hængsle Eilertsen (bass) og Ståle Storløkken (keyboards) får til. Bassisten og keyboardisten har lengre samarbeid med Motorpsycho bak seg, hvilket kan fungere som en grei musikalsk referanse.

Elephant9 er et band som ikke har en 50-årig musikalsk historie å vise til. Men de henter inspirasjon fra 50 år tilbake i tid, minst. Ståle Storløkken lever nok sitt eget liv som musiker, men det vil overraske meg om han ikke har platene til Emerson, Lake & Palmer i sin samling. Trioen herja tidlig på ’70-tallet, med gigantiske keyboard-oppsett og rocka utgaver av klassiske komponister som russeren Modest Musorgskij (1839-1881) og finnen Johan Julius Christian Sibelius (1865-1957).

Mange vil mene at Emerson, Lake & Palmers utgave av Musorgskijs «Pictures at an Exhibition» (1972) var selve grunnlaget for at punken eksploderte seks år seinere. Måtte man ha gått på konservatoriet for å spille rock, liksom? Det er en myte at Sex Pistols ikke kunne spille, men de kunne jo ikke spille sånn som Emerson, Lake & Palmer!

Punken tok rock tilbake fra hva Rolling Stones holdt på med seint på ’60-tallet – enkel, tregreps blues – tilbake fra alt det som lå i mellom: Genesis, Gentle Giant, Yes, King Crimson – ta gjerne også med flinkis-pop/rock-band som 10CC og Supertramp.

Disse doble live-albumene – 135 minutter musikk - er resultat av fire kvelder på intime Kampen Bistro i Oslo. Første avdeling er en rein trio-produksjon, mens de på neste sett får følge av den svenske gitaristen Reine Fiske. Han utvider selvfølgelig lydbildet, men i bunn og grunn handler Elephant9 om det samme, hele tida.

Tungt tromme- og bassgroove, der Hængsle Eilertsen kan ligge på det samme riffet – ja, nærmest den samme tonen – i evigheter. De som ikke hører ordentlig etter, vil kunne oppfatte dette som en lang keyboard-solo, eventuelt en lang keyboard/gitar-solo. Så er ikke tilfelle. Elephant9 er så definitivt lagarbeid.

Jeg får lyst til å sitere reklamen for det utmerkede radioprogrammet «Abels tårn»: De som er interessert, syns det er vanvittig interessant. Akkurat sånn er Elephant9. Om du først befinner deg innafor, vil du ha trøbbel med å finne et tøffere band.

Og for all del: Spill høyt! Har du sarte naboer, så finn fram hodetelefonene, eller be dem inn på fest. Dette er så avgjort ikke noe for folk som ønsker seg «litt lav bakgrunnsmusikk».

Elephant9
Psychedelic Backfire I
Rune Grammofon

Elephant9
Psychedelic Backfire II
Grune Grammofon


Del på Facebook | Del på Bluesky

Elephant9 driver oss nærmest til vanvidd

(16.03.25) En sånn kveld, da man skulle ønske den aldri tok slutt.


Det kunne ikke gå feil – Elephant9 & Terje Rypdal

(01.11.24) Halvannen time historisk god mix av jazz og rock. Veldig langt unna frijazz. Kanskje kan frirock være en brukbar betegnelse.


En elv av myter og magi

(26.04.24) Powertrioen Elephant9 er unik i norsk musikkfauna. Ståle Storløkken på tangenter og diverse synther, skaper magi sammen med Nikolai Hængsle på bass og Torstein Lofthus på trommer og perkusjon, og skaper et fjellstøtt fundament for noe av det mest spennende innen ny musikk her i landet.


Årsbeste fra Elephant9?

(25.02.21) Kreativ prog-jazz-fusion-psykedelia i elitedivisjonen!


The sound of Elephant9

(04.03.18) Du behøver ikke like verken rock eller jazz. Det holder å like Elephant9.


Elephant 9: Jazzrock anno 2010

(11.05.10) Den norske trioen har hovedstadspublikummet i sin hule hånd denne lørdagskvelden. Bandets blanding av jazz, rock, prog og psykedelia fremføres med glød og intensitet, uten at dynamikken forsvinner.


Elephant9: Walk The Nile

(24.04.10) Den norske trioen gir ut sin etterlengtede oppfølger til DoDoVooDoo. Og den såkalte vanskelige andreplata er minst like bra som debuten.


Funky elefanter i fri dressur

(16.07.08) Denne trioen er inspirert av jazzrockguruer som Miles Davis og Joe Zawinul. De spiller tett, svett og drivende jazzrockfunk slik det har vært gjort før.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.